Debatt ● Janne Eide Solvang og Aranya Rusli

Kunnskap utvikles også i praksis

Hvordan skal fagskolene utdanne fagfolk for et arbeidsliv i rask omstilling hvis de må vente på forskning fra akademia?

Folk står og snakker foran en glassvegg med plakater i et kontor.
Fagskolene må få rom til å utvikle yrkesfaglig kunnskap og helhetlig kompetanse, skriver forfatterne. — Ikke bare anvende den.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I en nylig publisert kronikk i Khrono argumenterer Vidar Luth‑Hanssen og Arild Raaheim for at fagskolenes primære rolle er å oversette kunnskap til praktiske ferdigheter og advarer mot at den nye yrkesfaglige søylen utvikles for akademisk. 

Vi deler bekymringen for akademisering og er glade for at dette perspektivet blir løftet fram. Vi støtter artikkelforfatternes tre prinsipper for det nye kvalifikasjonsrammeverket: tydelige søyler, anerkjennelse av ulike kunnskapsformer og åpne overganger. 

Men vi er uenige i at forskningen skal komme fra universitets- og høyskolesektoren, mens høyere yrkesfaglig utdanning kun skal anvende den. Hvordan skal fagskolene utdanne fagfolk for et arbeidsliv i rask omstilling hvis de må vente på forskning fra akademia? 

Fagskolens mandat er tydelig. Forfatterne hevder at fagskolenes rolle er å omsette forskningsbasert kunnskap fra UH‑sektoren til praktiske ferdigheter i HYU. Dette stemmer ikke med fagskolens mandat. Fagskolene skal utdanne fagfolk som kan gå rett ut i jobb uten ytterligere opplæringstiltak. 

For å kunne svare ut dette må utdanningene være oppdaterte og utviklet i tett samarbeid med arbeidslivet. Dette krever at lærerne i fagskolen samarbeider med arbeidslivet for å utvikle relevant og faglig oppdatert undervisning. Det gjør fagskolene til en viktig arena for utvikling av ny, relevant yrkesfaglig kompetanse og ikke bare formidling av forskningsbasert kunnskap. 

La fagskolene utvikle yrkesfaglig kunnskap og ikke bare anvende den. 

Fagskolene må få rom til å utvikle yrkesfaglig kunnskap og helhetlig kompetanse. Skal vi utdanne fagfolk for et arbeidsliv i rask endring, kan vi ikke vente på at UH‑sektoren leverer forskningen først. 

Uten forankring i praksisfeltet mister vi evnen til å sørge for oppdatert undervisning og kompetanse som faktisk møter samfunnets behov. Den modellen forfatterne skisserer vil på sikt ikke være bærekraftig verken for arbeidslivet, UH‑sektoren eller HYU‑sektoren.

Erfaringsbasert kunnskap er ikke underordnet forskningsbasert kunnskap. Forslaget om at UH-sektoren skal utvikle kunnskap, mens HYU- sektoren bare skal anvende den skaper et kunstig skille. 

Universiteter og høyskoler jobber stadig mer praksisnært. Fagskoler jobber stadig mer systematisk med utviklingsarbeid. Grensene glir allerede over i hverandre.

Slik fungerer det ikke i dag og slik kan det heller ikke fungere i fremtiden med sto søyler, der den ene er akademisk og den andre yrkesfaglig og fundert i erfaringsbasert kompetanse. Målet med den nye søylen er at den er parallell med søylen for universitets- og høyskoleutdanning. I arbeidslivet skjer utviklingen så raskt at ny teknologi tas i bruk lenge før forskningen rekker å beskrive den. 

Derfor er erfaringsbasert kunnskap avgjørende for å møte arbeidslivets komplekse kompetansebehov.

Universiteter og høyskoler jobber stadig mer praksisnært. Fagskoler jobber stadig mer systematisk med utviklingsarbeid. Grensene glir allerede over i hverandre. Derfor må vi være varsomme med å bygge opp nye skillelinjer når NKR skal videreutvikles.

Den erfaringsbaserte kunnskapen fagskolene utvikler må anerkjennes som en selvstendig og nødvendig del av kunnskapsgrunnlaget. Skal den yrkesfaglige søylen bli reelt parallell med den akademiske, må fagskolene få mulighet til å utvikle kunnskap og ikke bare anvende den. Dette er avgjørende for å utdanne fagfolk som møter arbeidslivets behov. 

Forskningsbasert, praksisbasert og erfaringsbasert kunnskap står ikke i motsetning til hverandre, men styrker hverandre. Denne balansen må legges til grunn når vi utformer den yrkesfaglige søylen.

Læringsutbyttebeskrivelsene i fagskolen skal speile kompleks yrkeskompetanse og praktisk problemløsning, ikke akademiske teorikrav. Vi må anerkjenne erfaringsbasert kunnskapsutvikling. Utviklingsprosjekter i fagskolene som ofte gjøres i samarbeid med arbeidslivet skaper ny praksis og bør anerkjennes som del av fagskolenes kvalitetsarbeid.

Begge sektorene utdanner til arbeidslivet. I flere fagområder utdanner vi til den samme bransjen, og studentene konkurrerer både om praksisplasser og om de samme jobbene. 

Veiene dit er ulike. Fagskolen bygger kompetanse gjennom erfaringsbasert læring som er tett koblet til praksis og arbeidslivets kompetansebehov. Universiteter og høyskoler bygger kompetanse gjennom forskningsbasert undervisning, og også der er relevans for yrkesfeltet en forutsetning.

En ny yrkesfaglig søyle må kunne synliggjøre studentenes læringsutbytte og kompleksiteten i fagene, slik de faktisk utøves. Det betyr at nivåbeskrivelsene må fange opp helhetlig yrkeskompetanse og ikke redusere den til enkle ferdigheter. Vi er ikke redde for akademisering. Vi har erfart at studentenes reelle kompetanse ikke blir synliggjort på nivå 5 og ikke samsvarer med arbeidslivets behov.

Erfaringsbasert læring handler om å utforske, lære gjennom praksis og utvikle profesjonell kompetanse. Derfor må kunnskapsmålene i NKR beskrive hvordan denne læringen anvendes, ikke bare hva studenten skal kunne gjengi.

For å lykkes med den yrkesfaglige søylen må vi legge bort forestillingen om at UH‑sektoren står for forskningen, mens fagskolen kun anvender den. 

Fagskolen må utvikle sitt eget erfaringsbaserte kunnskapsgrunnlag, slik at søylen ikke blir akademisert, men beholder sin egenart og styrke. En fagskoleutdanning skal være relevant, praksisnær og utviklet i takt med arbeidslivet.

Først da vil vi få to søyler som er ulike i form, men likeverdige i betydning. Og først da kan vi utdanne fagfolk som møter både dagens og morgendagens behov i arbeidslivet.

Powered by Labrador CMS