Debatt ● Vidar Luth-Hanssen og Arild Raaheim

Forskning former fremtiden — fagskoler former fagfolk

Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk må speile to ulike oppdrag. Den nye strukturen i rammeverket bør derfor bygges på tre sentrale prinsipper.

Advarer: Hvis den nye søylen utvikles for akademisk, kan den miste sin viktigste funksjon, som er å oversette kunnskap til ferdigheter som kan brukes direkte i yrkeslivet, skriver forfatterne.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Regjeringen har foreslått å videreutvikle Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring (NKR). Forslaget innebærer at det etableres en egen yrkesfaglig søyle i rammeverket, slik at fagskoleutdanning kan utvikles også på nivå 6 og 7 — parallelt med bachelor- og masternivået i universitets- og høyskolesektoren. 

Forslaget tydeliggjør noe som lenge har vært en realitet i norsk utdanningssystem: at universiteter/høyskoler og fagskoler har ulike oppdrag. 

Universiteter og høyskoler har et lovfestet ansvar om forskning. Universitets- og høyskoleloven slår fast at institusjonene skal drive forskning og utviklingsarbeid på høyt nivå, og at undervisningen skal være forskningsbasert.

Fagskolene har et annet mandat. Fagskoleloven fastslår at oppgaven er å tilby korte, yrkesrettede utdanninger av høy kvalitet. Loven stiller ikke krav om forskning eller forskningsbasert undervisning, slik forskningsbasert undervisning tradisjonelt har vært definert. 

Dette gjenspeiles i dagens kvalifikasjonsrammeverk. Fagskoleutdanning er plassert på nivå 5, mens universitets- og høyskoleutdanning på bachelor-, master- og ph.d.-nivå ligger på nivå 6—8 og bygger på forskning. 

Kort sagt: Universiteter utvikler ny kunnskap gjennom forskning. Fagskoler har som hovedoppgave å gjøre kunnskapen anvendelig i praksis.

Forskning bidrar til utvikling av ny kunnskap. Men kunnskapen får først verdi når den oversettes til praksis. Her spiller fagskolene en viktig rolle. 

Når universiteter utvikler ny teknologi, nye metoder eller teorier, kan fagskolene raskt omsette kunnskapen til praktiske ferdigheter i arbeidslivet. Undervisere med erfaring fra yrkesfeltet har med andre ord en viktig oppgave i å overføre forskning til praktisk undervisning. Slik flyttes kunnskapen ut i arbeidslivet. 

Denne rollen blir stadig viktigere. Digitalisering, grønn teknologi og nye bærekraftskrav skaper kompetansegap som må tettes raskt. Arbeidslivet kan ikke alltid vente på lange utdanningsløp. Fagskolene tilbyr korte og fleksible utdanninger som kan tilpasses regionale behov og konkrete bransjer, og på den måten bidra til at ny kunnskap hurtig kommer til anvendelse i arbeidslivet.

Om regjeringens forslag til ny struktur i kvalifikasjonsrammeverket realiseres, kan dette også gi rom for mer avanserte yrkesfaglige utdanninger som svarer på stadig mer komplekse kompetansebehov.

Om forskningsprosessen tar tid, vet vi samtidig at veien fra nye funn og endret forståelse til implementering og ny praksis, kan være lang. 

Fagskolene står tett på arbeidslivet og kan bidra til å gjøre denne overgangen lettere. Skal den nye strukturen i Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk få reell betydning, må den følges opp av tett samarbeid mellom søylene i NKR. 

Resultatet kan bli et mer sammenhengende kunnskapssystem hvor resultatene fra forskning raskere kommer til praktisk anvendelse. Da kan forslaget om videreutvikling av NKR bli mer enn en strukturreform, men et skritt mot et utdanningssystem som i større grad støtter livslang læring — og som bidrar til at ny kunnskap faktisk tas i bruk i samfunnet.

En yrkesfaglig søyle som også kan omfatte nivå 6 og 7 bør ha som grunnleggende prinsipp at den er erfaringsbasert, men samtidig bygger på kunnskap utviklet gjennom forskning. Fagskoleutdanning har tradisjonelt vært tett knyttet til arbeidslivet og utvikles i samarbeid med bransjer og virksomheter. Denne praksisnære forankringen er nettopp sektorens styrke. 

Hvis den nye søylen utvikles for akademisk, kan den miste sin viktigste funksjon, som er å oversette kunnskap til ferdigheter som kan brukes direkte i yrkeslivet.

Samtidig betyr ikke en erfaringsbasert utdanning at den skal være løsrevet fra forskning. Yrkesutøvelse bygger i økende grad på teknologi, systemer og metoder utviklet gjennom forskning. Den yrkesfaglige søylen bør derfor forstås som et anvendelsesspor for forskning, som en operativ praksis for nyutviklet innsikt. 

På den måten kan de to søylene i kvalifikasjonsrammeverket utfylle hverandre. Den akademiske søylen utvikler ny kunnskap, mens den yrkesfaglige søylen sørger for at kunnskapen tas i bruk. 

Men dette betyr også at de ulike utdanningsinstitusjonene inngår i samarbeid og utvikler samarbeidsformer og -strukturer som går ut over de som måtte eksistere i dag.

En sentral problemstilling er mobilitet mellom de to søylene. Her kan det være et poeng å sikre at søylene ikke blir lukkede systemer, men at studenter kan bevege seg mellom søylene på samme nivå. 

En mulig løsning kan være at en student fullfører nivå 6 i den yrkesfaglige søylen og deretter bygger videre på nivå 7 i den forskningsbaserte søylen — eller motsatt. 

En slik mobilitet kan gi flere fordeler. Den kan åpne for mer fleksible karriereveier, der en tekniker eller fagarbeider starter i en praksisnær utdanning og senere bygger videre på mer forskningsorienterte studier. Den kan også styrke koblingen mellom forskning og praksis, ved at studenter med erfaring fra arbeidslivet bringer praktiske perspektiver inn i forskningsbaserte utdanninger. Samtidig kan den støtte livslang læring ved at arbeidstakere får mulighet til å veksle mellom arbeid og videre studier gjennom hele yrkeslivet. 

Slike løsninger forutsetter gode systemer for innpassing, overgangsordninger og vurdering av læringsutbytte. Læringsutbyttebeskrivelsene i NKR bør derfor utvikles slik at kompetanse kan sammenlignes og vurderes på tvers av søylene.

Den nye strukturen i NKR bør bygge på tre sentrale prinsipper:

1. en tydeliggjøring av to søyler, én forskningsbasert og én yrkesfaglig,

2. anerkjennelse av ulike kunnskapsformer hvor universiteter og høyskoler bidrar med forskningsbasert kunnskap, mens høyere yrkesfaglig utdanning utvikler anvendt kompetanse som kan tas direkte i bruk i arbeidslivet,

3. åpne overganger mellom søylene, slik at studenter kan bygge videre på kompetansen sin gjennom hele livet.

Hvis dette lykkes, kan den nye strukturen bli mer enn en organisatorisk reform. Den kan bidra til et mer fleksibelt kunnskapssystem der forskning, utdanning og arbeidsliv henger tettere sammen.

Powered by Labrador CMS