På tur i eventyrriket med Ramzi

Ås (Khrono): «Du burde besøk Ramzi Hassan og hans kontor. Der er det mye spennende!»

Slik lød oppfordring fra NMBUs kommunikasjonsavdeling. Og helt riktig: det var verdt opplevelsen. Mer om den om litt.

Den blide førsteamanuensen begynte sitt akademiske løp med å studere informasjonsteknologi hjemme i Nederland, hvor han vokste opp. 

— Men det var bare fryktelig kjedelig!

— Å, ja?

— Det handlet bare om formler og mye annet jeg ikke var interessert i. Som ikke ga meg noe. Jeg er mye mer opptatt av mennesker og samfunn. Så ble jeg introdusert for arkitektur, og det likte jeg. Det er et fag som handler om mennesker og omgivelsene deres. 

Men den tekniske bakgrunnen var likevel god å ha da dataalderen kom til arkitekturfaget. Lang historie kort: 

— Så ble jeg værende i akademia, og gjorde senere en doktorgrad om dette temaet — om datateknologi i arkitektur, planlegging og landskapsarkitektur. Altså hvordan vi bruker det, hvordan vi ser for oss mulighetene. 

VR-lab

Feltet var spennende og uutforsket, både i Nederland og i resten av verden, Norge inkludert. I 2000 var han med i et prosjekt som førte ham til Norge, og her gjorde han både ferdig sin PhD — og ble deretter spurt om han ville bygge opp fagområdet i landskapsarkitektur og teknologi ved NMBU. 

— Her bygget vi opp kursene og etablerte temaet som et eget fagfelt. Og i 2006 bygget jeg det første VR-laboratoriet i Norge. 

— Virtual reality?

— Ja, i den hvite bygningen der borte, sier Hassan og peker ut av vinduet, over en gedigen eplehagen (vi er på NMBU, må vite) — og opp mot en hvit bygning. VR-laboratoriet er i høyeste grad fortsatt i drift. 

— Etter hvert tok vi et steg videre. Vi ville bruke denne nye visuelle teknologien på en måte som faktisk kunne gjøre nytte. Jeg oppdaget gjennom arbeidet mitt at det er et stort gap i hvordan planer kommuniseres. Altså framtidsscenarioer, hvordan steder kan bli seende ut.

— Hvordan da?

— Vi planleggere, arkitekter og designere er godt trent i å lese kart, planer og tegninger. Men når det gjelder lokalbefolkning, beslutningstakere, politikere og så videre, er de ofte ikke trent i det i det hele tatt. Så visjonen min var at vi måtte etablere det jeg den gang kalte et lingua franca, et felles, visuelt og universelt språk alle kan forstå. 

— Og da står VR sentralt?

— Ja, fordi det representerer noe hvor planleggere, arkitekter, landskapsarkitekter og lokalsamfunn kan følge med, fordi de må kunne kjenne seg igjen i rommene som blir designet. De kan ikke bare se på kart og tegninger — de må være en del av prosjektet. Tenk deg muligheter dette gir politiker og andre som jobber med et utbyggingsprosjekt: Du kan se en mulig framtid, og så komme med dine meninger og innspill til designerne.

Kulturminner

Ramzi Hassan og hans team jobber både nasjonalt og internasjonalt. Blant oppgavene er rekonstruksjon av kulturminner. Et av hans prosjekter er å bruke forskjellige former for VR til å ivareta og øke bevisstheten om kulturarv i krigsherjede områder, som Palestina, hvor han har sin familiebakgrunn fra.

Et annet banebrytende prosjekt er Hisham Palace i Jeriko i Jordan. Hassan organiserte et team av historikere, arkitekter, planleggere, arkeologer og 3D-modellbyggere til å rekonstruere palasset digitalt. Ved avansert bruk av VR-teknologi er det nå mulig å «besøke» og leve seg inn i den digitale rekonstruksjonen av dette palasset, og å teleportere til ulike deler av palasset.

— Da jeg kom dit første gang, ble vi stående ved noen ruiner, og guiden sa: «Dere står på det største mosaikkgulvet som sannsynligvis har eksistert.» Men jeg så ingenting. Hele mosaikken var dekket av sand og jord for å beskytte den mot sol, fordi det ikke var noe tak over. Dette fascinerte meg veldig.

Hassan var ikke snauere enn at han tok tastaturet fatt og skrev til Verdensbanken, der han la fram en løsning på hvordan denne skatten kunne synliggjøres.

— Jeg fikk midler til prosjektet, satte sammen et team med arkeologer, planleggere, arkitekter og teknikere, og vi rekonstruerte hele stedet digitalt. De avdekket mosaikken for oss, vi registrerte den digitalt og bygget opp hele stedet i datamodeller. Så startet vi et omfattende formidlingsarbeid mot skolene — for å vise barn og unge at dette er en del av deres landskap.

Det hører med til historien at den statlige, japanske utviklingsorganisasjonen Japan International Cooperation Agency fattet stor interesse for prosjektet, og kom opp med finansieringen av en helt spesiell takkonstruksjon, som nå er bygd over det unike mosaikk-feltet. Der er sand og støv nå fjernet, og mosaikken kan beskues av tusenvis av besøkende hvert år.

Å se helheten

Ramzi plasserer et par VR-briller på Khronos utsendte, og plutselig er vi teleportert til Hisham Palace, i Umayyad-perioden i første halvdel av det åttende århundre e.Kr. Store, praktfulle rom åpner seg — det ene etter det andre. 

— Vi skal jo egentlig prate om kontoret ditt i denne serien, men dette var veldig spennende, da! Men for å ta det hele litt tilbake hit til Ås igjen. Du har mange greier på kontoret ditt. VR-utstyr her og der, laserprinter, datamaskiner i ulike utgaver, 360-kamera. 

— Ja, det er mye utstyr. Men alt dette handler om å bruke teknologi på en måte som hjelper oss å forstå miljøet vårt — sammenhengen mellom landskap, natur, by, nabolag — og å gi studenter og forskere verktøy til å se helheten.

— Og du elsker kontoret ditt, høres det ut som. 

— Jeg liker det veldig godt. Det er et slags testlaboratorium for teknologi. Jeg har alt rundt meg, og det gjør at jeg kan teste ut hvordan teknologien kan brukes på meningsfulle måter — i forskning, undervisning og prosjekter.

— Hvor mange timer i uka tilbringer du her?

 — Jeg er her stort sett hele arbeidsuka, fra morgen til rundt fire. Som en vanlig jobb, egentlig. Men av og til i helgene, også. Hvis jeg får en idé, må jeg innom.

— Og her henger Leonardo på veggen. Selve startpunktet for arkitekter, er det ikke?

— Ja, det var her det begynte. Da jeg startet på arkitektur, viste de oss denne tegningen. Først skjønte jeg den ikke, men det var starten på å tenke i proporsjoner.

— Hvordan da?

— Poenget er at menneskekroppen er utgangspunktet for skala. Med dette som målestokk kan du designe dører, vinduer, rom, bygninger — alt, sier Ramzi Hassan.