Plantene på kontoret døyver Antons hjemlengsel

Hva skjuler seg bak vegger og dører i den norske universitets- og høgskolesektoren? Mange mennesker tilbringer et helt liv på kontoret, enten det er eget kontor eller i kontorlandskap. Men hvordan ser det ut der? Hvor viktig er kontoret for deg, hva må være på plass for at du kan klare å være effektiv og god arbeidstaker der?

I Khronos nye serie Vis meg ditt kontor får du møte akademikere over hele Norge, se kontorene deres og høre norsk kontorhistorie slik den aldri før er fortalt. 

Hjemlengsel

Vi befinner oss i Tromsø, på universitetsområdets øvre område, i Biologibygget fra 2018. Noen har hvisket oss i øret: Du må besøke Anton. Og her er vi. Anton Liaimer viser vei til 2. etasje. Han er førsteamanuensis ved Institutt for arktisk og marin biologi.

— Du vet, arkitektene ville ha sånne åpne landskap, med glassvegger. Akvarium, sa vi. Så det ble det ikke noe av.

Vi går videre i gangene og inn på rom 2036. Antons rom.

— Jøss, her er det mange planter!

— Ja, det er utenkelig for meg å leve uten. Jeg har vært helt besatt av stueplanter siden jeg var 5-6 år gammel. Så for meg handler dette om en aktiv hobby — og litt om hjemlengsel.

— Hjemlengsel? 

— Ja, de fleste plantetypene som er her inne, er de jeg vokste opp med, i Moldova som barn, og senere St. Petersburg. Her for eksempel, er en bregne. Den får du kjøpt i Norge, men da er de mye mer kortvokste. Denne fikk jeg som en gave fra en russisk kollega. Og her er praktspragle, som er skikkelig på moten nå. Slik den var også for mange år siden, den var i alle sovjetiske hjem da jeg vokste opp. 

— Og ja, den her — denne fikk jeg av min mor. En skrupalme. Den kommer til å vokse seg stor. Men det går tregere her i Norge. Og med dårlig kontorluft her for plantene mine, sier Anton og rister svakt på hodet. Men gjenfinner roen og viser fram sine øvrige 5-6 plantetyper på kontoret.

Plantedøden

— Hvis du ikke hadde hatt planter her, hvordan hadde vært for deg å jobbe på dette kontoret?

— Det er helt utenkelig.  Jeg kan ikke forestille meg å være uten planter rundt meg. Heller ikke når jeg jobber. Jeg ser det er mange kolleger som ikke bryr seg om det er grønt eller ikke rundt dem. Når de begynner i ny jobb her, og får en sånn liten plante... Hos de aller fleste dør den i løpet av to uker, sier Anton og rister litt sterkere på hodet. 

— Og dette ser du?

— Ja, jeg er et plantemenneske. 

— Deilig og myk sofa har du her også. Det er kanskje heller ikke innafor reglementet?

— Det er utafor, ja. Arkitekten hadde nok gått bananas. Men på alle kontor her er det ting som folk har tatt med seg hjemmefra. Sofaer, fine lamper og andre ting. Arkitekten som utformet dette var veldig streng på at det ikke var mulig. Så vi ventet til etter at innflyttingen var over, og arkitekten var ute.

— Men slik er det. Vi tilbringer store deler av vårt liv på kontoret. Det er viktig å trives! Er jeg heldig har jeg dette kontoret i 17 år til, sier Anton Liaimer.

Fem kjappe spørsmål

— Hva har du på kontoret ditt som ingen andre vet noe om? 

— Det rareste jeg har er en eselfigur i plast. Den bare lå på gulvet ved døra en morgen. Verken jeg eller noen andre rundt meg vet hvor det kommer fra. Men har beholdt eselet, som et lite symbol på utholdenhet.

— Hvordan ville du klart deg i et åpent kontorlandskap? 

— Sist jeg delte kontor var under doktorgraden. Men da er du mye ute på laboratoriet, og de minuttene alle er på kontoret, pleide å være hyggelige med småprat, kaffe eller konsentrert arbeid ved pulten. Nå som jeg jobber mest på kontoret, kan jeg ikke forestille meg å være i et felles areal. Det er mye lesing, skriving og digitale møter. Felleskontor ville vært vanskelig for meg, på grunn av alle forstyrelsene som eventuelt ville komme.

— Bortsett fra PC-en og telefonen, hva er det viktigste du har på kontoret? 

— Jeg er mye på kontoret, så det må være husvarmt: det skal være et miljø hvor jeg trives. For meg det skal være planter og utsikt.

— Hvis du skulle delt kontor med en annen akademiker, uavhengig av bakgrunn og geografi, hvem ville du ha valgt og hvorfor?

— En gang i tida veiledet jeg en kunstner, Elin Rui Lone Blix. Hun satte mine objekter — bakterier  — i et helt annet perspektiv. De ble til subjekter, hun lagde kunst med bakterier som motiv. Vi hadde masse gode og givende samtaler. De tilførte nye dimensjoner til min hverdag, og sånt naboskap ville vært supert.

— Dilemma: Du må dele kontor med rektor - eller sitte i åpent landskap. Hva velger du? 

— Dele med rektor. Det er én person. Åpent landskap er mange. Rektor er mye på reisefot også, antar jeg. Så det blir ikke så mye vi kommer til å se til hverandre.