Debatt ● Katerini T. Storeng og Belinda Eikås Skjøstad
UiO trenger en ny politikk for «fast midlertidige» forskere
Vi ønsker oss et universitet som tar sitt arbeidsgiveransvar på alvor og sørger for jobbsikkerhet også for forskere med ekstern finansiering.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Universitetet i Oslo har nylig gjennomført en høringsrunde med fakultetene om bruk av forskerstillingen. Som vanlig bærer høringsdokumentet preg av en arbeidsgiver som ser på forskerne som en økonomisk risiko, snarere enn en uvurderlig ressurs for å nå institusjonens vitenskapelige ambisjoner.
Andelen midlertidig ansatte i UH-sektoren har lenge vært langt høyere enn gjennomsnittet i arbeidslivet ellers. Ifølge ny statistikk er denne andelen nå redusert ved de fleste universiteter og høgskoler i landet.
Et viktig tiltak har vært å gi forskere med ekstern finansiering faste kontrakter uten sluttdato. Kontraktene spesifiserer samtidig at stillingene er avhengig av ekstern finansiering, oftest knyttet til et spesifikt forskningsprosjekt. Dette betyr at stillingene er faste på papiret — og slik bidrar positivt til institusjonens midlertidighetsstatistikk — men er i realiteten midlertidige. Forskerne mottar et varsel om oppsigelse seks måneder før prosjektfinansieringen opphører.
Selv om intensjonen er god, skaper denne nye kategorien «faste midlertidige forskere» en rekke utfordringer, både for den ansatte og for institusjonen:
For det første sitter den ansatte fortsatt med den reelle risikoen knyttet til finansiering av egen stilling, til tross for at kontrakten formelt er «fast». Svært få forskere som går gjennom en oppsigelsesprosess når eksternfinansieringen tar slutt, blir tilbudt en annen passende stilling. Mange opplever oppsigelsesprosessen som belastende og kontakter sine tillitsvalgte for hjelp.
For det andre bruker institusjonene mye tid og ressurser på slike oppsigelsesprosesser. Administrasjonen må kartlegge andre passende stillinger, gjennomføre oppfølgingsmøter, og behandle klagene som typisk følger fordi grunnlaget for oppsigelsen ofte er uklart eller diskutabelt. Selv om forskeren har fortrinnsrett til tilsvarende stillinger ved UiO, er vi usikre på hvor godt denne retten praktiseres. Så lenge enkelte enheter på UiO ikke vektlegger gjenbruk av forskeres kompetanse på tvers av forskergrupper og prosjekter, men i praksis har en «bruk og kast»-tilnærming, frykter vi at de reelle mulighetene for ansettelse i en annen passende stilling ofte blir oversett.
For det tredje blir forskere noen ganger hindret i å søke eksterne midler, stå som prosjektledere eller inngå som deltaker for flerårige forskningsprosjekter, selv når de har den rette kompetansen. Begrunnelsen er at arbeidsgiver vil unngå å pådra seg forpliktelser etter den såkalte treårsregelen. Det er ikke en holdbar praksis at ledelsens frykt for at en ansatt skal opparbeide seg en rettighet overskygger UiOs ambisjon om å «fremme uavhengig, banebrytende og langsiktig forskning». Og dersom en forsker er god nok til å nå opp i den harde konkurransen om midler fra FRIPRO eller ERC, er det da virkelig et problem om vedkommende opparbeider seg rettigheter til fast ansettelse?
For det fjerde gis forskere vanligvis ikke anledning til å opparbeide seg karrierefremmende kompetanse og erfaring, som å undervise og veilede studenter. Institusjonen ønsker ikke å pådra seg forpliktelser til å tilby en «ekte» fast stilling og viser til en lovtolkning som sier at midlertidig ansatte som utfører oppgaver som inngår i universitetets ordinære virksomhet, som undervisning og veiledning, lettere vil kunne kreve fast ansettelse etter treårsregelen. Merk paradokset ved at disse forskerne allerede er ansatt i faste stillinger! Resultatet er at forskere i mange tilfeller hindres i å gjøre oppgaver som kreves for å kvalifisere til en «ekte» fast, kombinert stilling. Denne systemsvikten rammer ikke bare den enkelte ansatte, men også UiO, som bør utnytte den høykompetente, tilgjengelige vitenskapelige arbeidskraften forskerne representerer for å nå målet om forskningsbasert undervisning.
For å unngå misbruk av postdoktorstillingen spesifiserer den nye UH-loven krav til åremålsperiode (minimum tre år), regler for permisjoner og forlengelse, og omfang av annet karrierefremmende arbeid, gjennomføringsplan og oppfølgingsansvar. Dette var en riktig og nødvendig endring.
Men en utilsiktet konsekvens er at institusjonene nå står fritt til å bruke forskerstillingene slik de tidligere (mis)brukte postdoktorstillingene: uten krav til lengde på åremål, uten rett til forlengelse av stilling ved foreldrepermisjon og sykdom, og uten tydelige rammer for karrierefremmende arbeid.
Hvilke kostnader har denne praksisen for UiO og den enkelte forsker? Og hva er veien videre?
Vi mener UiO, som arbeidsgiver for en stor andel av landets forskere, må ha høyere ambisjoner for sitt arbeidsgiveransvar enn det vi ser i dag. Vi ønsker oss et UiO som gjør forskerkarrieren attraktiv — også for ansatte med ekstern finansiering.
For det finnes en løsning.
NTNU har nylig vedtatt en politikk for forskere. Denne skal bidra til «bedre forutsigbarhet og trygghet i arbeidsforholdet og at forskerne får gode rammer for karriereutvikling». Her er det blant annet nedfelt at forskere på eksternfinansiering kan gis andre karrierefremmende oppgaver som undervisning og veiledning av studenter i inntil 20 prosent av stillingen, for å unngå unødvendige oppsigelsesprosesser mellom forskningsprosjekter, såkalt brofinansiering.
Med dette viser NTNU at de ser på forskerne sine som en ressurs det er verdt å ta vare på, ikke hovedsakelig som en økonomisk risiko. Og hvis NTNU kan, kan også UiO.
Vi trenger en brofinansiering på tvers av UiO. Det bør avsettes en budsjettpost som enhetene kan bruke for å sikre kontinuitet i finansiering av forskere.
Det økonomiske handlingsrommet finnes innenfor dagens system. UiO mottar midler fra eksterne finansiører til indirekte kostnader, såkalt overhead. Dette dekker inn kostnadene for mange viktige funksjoner ved universitetet.
En andel av overheadmidlene kan øremerkes brofinansiering mellom prosjekter for å øke jobbsikkerheten til forskerne som faktisk innhenter midlene, samtidig som fagmiljøer bevares. Bare å redusere den administrative byrden og mindre lederoppfølging i gjentatte oppsigelsesprosesser vil antagelig spare inn differansen.
I tillegg kommer gevinsten for fagfellesskapet, som har investert i å bygge opp forskernes spisskompetanse og ønsker å videreføre den i nye prosjekter og velfungerende forskergrupper.
Der det er en vilje, er det en vei. Vi trenger en holdningsendring på UiO. Vi ønsker oss et universitet som tar sitt arbeidsgiveransvar på alvor og sørger for jobbsikkerhet også for forskere med ekstern finansiering.
Disse forskerne kan ikke lengre ses på som en risiko — de er en avgjørende ressurs for å nå UiOs vitenskapelige ambisjoner. Det er på tide å finne gode, institusjonelle løsninger og flytte ansvaret fra den enkelte over til fellesskapet.
