Universitetet må ta ansvar 

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Styret ved Universitetet i Oslo blir nå nesten anklaget for å true akademisk frihet, fordi det diskuterer rammer for institusjonelt samarbeid med israelske universiteter. Det er en alvorlig påstand. 

Men den bygger på en misforståelse — og på en forenkling som verken tjener universitetet eller akademisk frihet. 

Et samlet dekanat ved UiO hevder at akademisk frihet er en så grunnleggende verdi at den «ikke kan eller bør avveies mot andre verdier», og at styret derfor ikke bør fatte beslutninger som legger «selvpålagte begrensninger på våre ansattes akademiske frihet». 

De argumenterer videre for at en akademisk boikott i praksis først og fremst vil ramme enkeltforskeres rett til å velge samarbeidspartnere, fordi UiO i dag ikke har overordnede institusjonelle avtaler med israelske forskningsinstitusjoner. 

Debatt ● 12 dekaner og direktører ved UiO

Nei til akademisk boikott

Studentparlamentets leder, Milad Rezvan, har allerede vist hvorfor dette bildet er forenklet, og hvordan dekanene «har sovet i timen» når de framstiller styrets arbeid som et trussel på forskernes frihet. Denne kronikken bygger videre på den kritikken, og kronikker jeg har skrevet før (her og her), og forsøker å svare på de sentrale premissene i dekanenes innlegg.

Akademisk frihet er en bærebjelke for universitetet. Uten beskyttelse mot politisk, økonomisk og ideologisk press faller grunnlaget for sannhetssøking bort — her har dekanene helt rett. UH-loven pålegger UiO å «fremme og verne akademisk frihet og dem som utøver den», og det er et ansvar styret må ta på alvor. 

Men det følger ikke av dette at akademisk frihet er en absolutt størrelse som aldri kan kobles til andre hensyn. 

UiO gjør fortløpende vurderinger av forskningsetikk, finansiering, sikkerhet, personvern og institusjonelt ansvar. Forskere har ikke rettskrav på at enhver tenkelig form for institusjonell støtte, finansiering eller samarbeidsform stilles til rådighet, uansett kontekst.

Debatt ● Milad Rezvan

UiO-dekanene har sovet i timen

Som studentparlamentets leder skriver: å avstå fra institusjonelle avtaler med aktører som er involvert i alvorlige menneskerettighetsbrudd «er ikke et brudd på akademisk frihet». Det er en del av helt ordinær, ansvarlig institusjonsstyring. 

Den individuelle akademiske friheten — retten til å velge tema, metode og faglige samarbeidspartnere — er noe annet enn universitetets rett og plikt til å styre sine egne institusjonelle bindinger.

Dekanene hevder at et vedtak om akademisk boikott «først og fremst» vil ramme enkeltansattes adgang til å samarbeide med israelske kolleger, fordi UiO ikke har overordnede institusjonelle avtaler med Israel. Dermed framstilles debatten som om styret primært er ute etter å gripe inn i forsker–til–forsker‑samarbeid.

Men dette er nettopp den karikaturen som Rezvan kritiserer. 

Et «konstruert bilde av en akademisk boikott som skal ramme enkeltforskeres mulighet til å samarbeide», når debatten i realiteten har «først og fremst dreid seg om institusjonelle samarbeid med universiteter som er tett koblet til israelske myndigheter og militære strukturer».

Debatt ● Sindre Scavenius

Ja til akademisk boikott

Horizon Europe er et godt eksempel: her inngår universiteter som formelle partnere i store konsortier, og forvalter betydelige offentlige forskningsmidler. Det er legitimt — og nødvendig — å diskutere om slike samarbeid skal forstås som individuelle faglige relasjoner eller som institusjonelle partnerskap. 

Når UiOs navn og ressurser knyttes til institusjoner med tette bånd til en stat som anklages for alvorlige brudd på menneskerettigheter og humanitærrett, er det ikke «mikrostyring» av forskere å stille spørsmål ved rammene. Det er styring av universitetet. 

Å insistere på at enhver begrensning i slike institusjonelle bindinger automatisk er et inngrep i forskernes frihet, er å gjøre akademisk frihet til et skjold som beskytter universitetsledelsen mot å ta vanskelige etiske valg.

Dekanene peker på at UiOs etiske retningslinjer eksplisitt sier at universitetet er «imot bruk av akademisk boikott som et politisk virkemiddel» og vil ha «gode forbindelser» til «allment anerkjente akademiske miljøer på tvers av landegrenser og politiske og kulturelle skillelinjer». De konkluderer med at styret derfor verken kan eller bør endre praksis uten først å endre retningslinjene. 

Debatt ● Emma Johanne Lengle

UiO-styret har en plikt. Styremedlem svarer dekanene om akademisk boikott

Men dette er et argument for en grundig revisjon — ikke for stillstand. Retningslinjene ble utformet i en annen tid, med mindre bevissthet om hvordan akademia kan være tett integrert i militære strukturer, apartheid‑regimer eller systematiske folkerettsbrudd. 

Når situasjonen endrer seg dramatisk, og når FN-organer og menneskerettighets eksperter, internasjonale domstoler og en samlet internasjonal akademisk debatt peker på de samme alvorlige utviklingstrekkene, kan ikke UiO gjemme seg bak at et tidligere styre en gang har skrevet «nei til akademisk boikott» inn i et dokument.

Retningslinjer er ikke naturlover. De er styringsverktøy som nettopp skal kunne oppdateres når virkeligheten og kunnskapsgrunnlaget endrer seg. 

At styret nå diskuterer forskningsetikk og internasjonalt samarbeid, inkludert spørsmålet om boikott, er ikke et tegn på sviktende prinsipper — det er styret som gjør jobben sin.

Både dekanene og studentrepresentanten er enige om at akademisk frihet er grunnleggende. Uenigheten handler om hva som følger av dette.

Dekanene tegner linjen slik: fordi akademisk frihet er grunnleggende, kan vi ikke ha selvpålagte begrensninger, og akademisk boikott må derfor avvises prinsipielt.

Studentrepresentanten og mange ansatte peker derimot på at universitetet allerede gjør etiske og juridiske avveininger i sine samarbeid — og at det er nettopp i lys av akademisk frihet og samfunnsansvar at vi må diskutere forholdet til institusjoner tett koblet til militærmakt og grove overgrep.

Det er denne siste forståelsen som tar på alvor at UiO på samme tid er:

• en kunnskapsinstitusjon,
• en arbeidsgiver for forskere med akademisk frihet,
• og en samfunnsaktør med et etisk ansvar for «hvordan og med hvem vi samarbeider».

Å redusere hele diskusjonen til et spørsmål om «boikott eller ikke boikott» — og så stemple alt som berører institusjonelle samarbeid som et angrep på frihet — gjør at vi snakker forbi den egentlige problematikken.

Så hva bør styret gjøre nå?

For det første: stå fast på at individuell akademisk frihet ikke skal begrenses. Forskere skal fortsatt kunne samarbeide, publisere og diskutere med kolleger ved israelske institusjoner, så lenge dette ikke skjer gjennom samarbeidsavtaler som bryter med etiske og folkerettslige retningslinjer og prinsipper.

For det andre: ta studentenes og mange ansattes bekymringer på alvor, og gjennomføre en reell, faktabasert gjennomgang av UiOs institusjonelle samarbeid, investeringer og prosjektportefølje — særlig der statlige myndigheter, militærsektor eller grove menneskerettighetsbrudd er tett koblet til akademiske institusjoner.

For det tredje: være åpen for at UiOs etiske retningslinjer kan — og kanskje må — endres. Et universitet som vil være relevant i møte med vår tids største rettighets- og folkerettskriser, kan ikke låse seg til formuleringer som ble skrevet for en annen geopolitisk virkelighet.

Dekanene har rett i én ting: akademisk frihet er en grunnleggende forutsetning for at UiO skal være en sannhetssøkende institusjon. 

Men sannhetssøkende institusjoner kan ikke samtidig insistere på sin egen moralske nøytralitet. I møte med systematiske og langvarige overgrep mot våre palestinske fagfeller og studenter, er det ikke et brudd på akademisk frihet å ta stilling. 

Det er en forutsetning for at den fortsatt skal være verdt å forsvare.