Varslingssaken ved NHH er et krisetegn

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Khrono kunne den 16.2 opplyse om at et par med professorer ved Norges Handelshøgskole hadde levert inn et varsel mot to andre professorer samme sted.

Nicolay B. Johansen Nicolay B. Johansen

Kriminolog og fagsjef i den retts- og velferdspolitiske stiftelsen ModusA

Bakgrunnen for varselet er en debatt disse fire, og noen flere har holdt gående om formuesskatt i Dagens Næringsliv. Mange syntes dette temaet tok for mye oppmerksomhet i valgkampen, men sett utenfra var det om ikke annet en opplysende samtale. 

Nå har den resultert i et varsel. Ut fra oppslaget i Khrono ser det ut til at varselet retter seg mot påstander at noen forveksler modell og virkelighet, ikke forstår sin egen modell og har regnet feil.

varslingssak

Professor mot professor på NHH. Leverte varsel etter debatt om skatt

Det er ikke nødvendig å lande spørsmålet om hvem som har rett. Det mest interessante her er ikke om formuesskatt er et hinder for gründere og andre næringsdrivende. 

Det interessante er at vi har en uenighet i akademiske kretser der de ulike synspunktene blir satt på spissen. Og så eskalerer det til at den ene parten legger inn et varsel mot den andre parten. 

Det burde være et rødt flagg. Et rødt flagg for den akademiske kulturen.

Uenigheter av denne typen skal man ta vare på. For å lære seg mest mulig av den, er det viktig å ikke forhaste seg til en konklusjon. Formuesskatt er uansett ikke et felt jeg har forutsetninger for å mene mye om, men hva forteller denne saken om uenighet i akademia? Indirekte spør jeg, hvordan fungerer den mekanismen som gir hele sektoren legitimitet?

Debatt ● Nicolay B. Johansen

Hvordan vinne tillit til vitenskapen?

Utgangspunktet er at de som arbeider i akademia vil gå til ytterligheter for å hindre at uenighet kommer på dagsorden. De vil forhindre at de blir presset på deres funn, og kanskje mest av alt, deres premisser. 

I den aktuelle saken har de fra hver sin kant engasjert seg i valgkampens store tema. Sakens politiske aktualitet presset fram en konfrontasjon mellom partene. Litt komisk i sakens anledning er det at partene er kolleger og arbeider i samme bygning (om enn forskjellige etasjer). Dette har formodentlig forsterket en situasjon der man taper ansikt hvis det ikke fremstår som at man har rett.

Å være professor eller på annen måte vitenskapelig ansatt, er sårbart. Man legger hodet på blokka når man publiserer. Ofte velger man en forsiktig konklusjon. 

noregs handelshøgskule

Har brukt 1,8 millionar på advokatar i varslingssak:­ — Utgiftene vil auke

Det hører til vitenskapens dyder å være tilbakeholden med konklusjoner, men det er ikke «ufarlig». Heldigvis, for de enkelte egoer (ikke ment for vondt, vi har alle egoer), blir man sjelden kritisert for vitenskapelige artikler (ikke engang i fysikken, skal man tro Sabine Hossenfelder). Dette er den menneskelige fordelen med å bli lite lest. 

Vitenskapelige publikasjoner har høy status fordi de er «fagfellevurderte». Fagfellevurderinger er i all hovedsak anonyme, og det skaper et rom for reell kritikk. Men det er også en rekke problemer med fagfellevurdering som sjelden blir tematisert. De er for eksempel ofte slurvete gjennomført. 

Fagfellevurderte artikler blir deretter opphøyde, samtidig som de forsvinner inn i et utilgjengelig univers. De som kan være kritiske til innholdet begrenses til en mindre krets, som dessuten ofte kjenner hverandre personlig. Man er også gjensidig avhengig av hverandre i slike miljøer. Man får som man gir, og den som kritiserer andre risikerer å bli kritisert selv. Dette er allmennmenneskelige dynamikker.

Men dette er krefter som arbeider mot en sunn akademisk kultur: der man kan leve med uenighet. Og det er det denne saken illustrerer. 

Debatt ● Ahmet Soylu

Akademias usynlige murer

Den ene parten beskylder den andre for å ha gjort en regnefeil i sine egne modeller og at modellen brukes på en misforstått måte (som dessuten medfører absurde resultater). Svaret fra varslerne er formalistisk. De hevder at forfatterne har støtte for sine påstander i fagfellevurderte artikler. De imøtegår ikke kritikken, med henvisning til at det er for komplisert innenfor artikkelformatet i dagspressen. 

Så langt alt vel, dette kunne vært en måte å redde ansikt (egoene) på, der de samtidig gikk tilbake til kontorene sine og revurderte (forbedret) sine tidligere arbeider. Vitenskapshistorien leverer mange eksempler på forskere som ikke har gitt seg, og i en blanding av forfengelighet og stahet har kommet tilbake med mer overbevisende dokumentasjon.

Men i dette tilfellet ser det ut til at egoene har tatt overhånd. De har ifølge artikkelen i Khrono levert et varsel mot den andre partene, angivelig for å ha brutt «normale vitenskapelige normer».

Sverige

Universitets­­ansatte slår alarm: Mener de har fått munn­kurv av ledelsen

Utover dette er det lite vi får vite om innholdet og enda mindre om bakgrunnen (de er tross alt kolleger og vi aner konturene av et anstrengt arbeidsmiljø). De normale vitenskapelige normene er at man publiserer sine synspunkter i fagfellevurderte tidsskrifter, sier de.

Det er uklart hvor denne normen er hentet fra, eller om de rett og slett henviser til en konvensjon. 

Påstanden bryter imidlertid med en av de to kjerneverdiene i vitenskapssamfunnet: De to viktigste normene i «kunnskapens hus», er at siste ord aldri blir sagt, og at status på den som uttaler seg er uten betydning. Det spiller ingen rolle hvem som sier hva i en akademisk kontekst. Det er sannhetsgehalten som teller, ikke status. 

Og fagfellevurdering er ingen garanti for sannhet (det håper jeg ingen tror). Og vel så viktig, kunnskapens hus er større enn sirkelen av fagfeller. Jeg skrev litt om dette på denne tiden i fjor, omkring professorpolitikeren Glenn Diesens publiseringer og omgang med fakta. 

Debatt ● 20 underskrifter

Akademisk opprop: Forfølgelsen av professor Glenn Diesen må opphøre!

Det er ikke plass til å repetere alle poengene nå, men i den store sammenhengen er det verdt å minne om at de som sitter på de fineste stolene i akademia, ofte prøver å isolere seg fra kritikk utenfra med henvisning til en effektivt sett lukket, fagfellevurdert verden. Og, om noe, er det dette som er et brudd på vitenskapelige normer.

At det leveres inn varsel, er krise. Det er å rettsliggjøre faglig uenighet. Det er dermed en krise for den akademiske kulturen. 

Det er også krise for ledelsen på arbeidsplassen deres. Det virker som om heller ikke ledelsen klarer å orientere seg i akademias normative landskap. De burde klart å roe gemyttene, nettopp med henvisning til at uenighet er det vi lever med og det som driver oss fremover i rasjonalitetens høyborg. 

De skulle fått partene til å møtes, se hverandre og bruke anledningen til å minne om vitenskapens kjerneverdier. Det er det som er akademisk kultur.

Eller, burde ha vært det. Hvem er det som tar ansvar for den akademiske kulturen på de ulike feltene?

ytringer

Reagerer på at arbeidsgiver ga advarsel for ytringer