Debatt ● jens Christian thysted
Yrkesfaglig utdanning er ikke billig, uansett nivå
Effektivitet har blitt et annet ord for underfinansiering, sier Jens Christian Thysted. Han mener finansieringen per studieplass må økes.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Nils Ola Bark fra NKI skriver i et innlegg 6. februar om kostnadene knyttet til digitale og fleksible utdanningsmodeller i høyere yrkesfaglig utdanning, og de nødvendige investeringene for å opprettholde og utvikle kvaliteten i disse utdanningstilbudene.
Dette er helt riktige og viktige fakta.
Hele fagskolesektoren deler ambisjonen om et utdanningssystem med tilbud som leverer relevant kompetanse når arbeidslivet trenger den. Nettopp derfor er det problematisk at høyere yrkesfaglig utdanning fortsatt finansieres som om dette er en «billig» utdanningsform.
Det er betydelig flere økonomiske utfordringer enn det Bark peker på.
Høyere yrkesfaglig utdanning er bygget rundt anvendelse. Studentene våre skal beherske teknologi, metoder og utstyr slik det faktisk brukes i yrkeslivet.
Det forutsetter verksteder, laboratorier, simulatorer, maskiner, programvare og faginfrastruktur som er oppdatert og relevant.
Dette er ikke «pynt på kaka», men selve fundamentet for utdanningene. Slike utdanninger kan ikke ene og alene leveres som nettbaserte, men krever «hands on»-kompetanse som oppnås i fysiske samlinger.
Det er akseptert at yrkesfaglig utdanning på videregående nivå er dyrere enn studiespesialiserende utdanning, eksempelvis. Slik er det ikke i høyere yrkesfaglig utdanning.
Effektivitet har blitt et annet ord for underfinansiering.
For oss som leverer offentlig finansierte tekniske fagskoleutdanninger, er kostnadsbildet velkjent.
I tillegg til det Bark peker på, skal utstyr anskaffes, vedlikeholdes og fornyes. Arealer må tilpasses. Undervisningen er personalintensiv. Kravene til sikkerhet, standarder og dokumentasjon er høye.
Relevans i praksis er kostbart, men helt avgjørende for at sektoren skal fylle de forventningene samfunnet har til leveransene. Likevel er finansieringen av høyere yrkesfaglig utdanning generelt og systematisk lavere enn for sammenlignbar teknisk utdanning i universitets- og høyskolesektoren.
En teknisk bachelor i ingeniørfag er normalt plassert i kategori D i finansieringssystemet, med et årlig driftstilskudd på om lag 180 000—195 000 kroner per student for 60 studiepoeng. Dette er en eksplisitt anerkjennelse av at teknisk utdanning er ressursintensiv.
I fagskolesektoren er bildet et annet.
For tekniske fulltidsutdanninger ligger den samlede offentlige finansieringen grovt sett i størrelsesorden 90 000—120 000 kroner per student per år, avhengig av utdanningstype og organisering. Det betyr at utdanninger med tilsvarende, og ofte større, krav til utstyr og praksisnær infrastruktur forventes levert for betydelig mindre.
Dette er vanskelig å forsvare faglig.
Finansieringen per studieplass må simpelthen økes. Så enkelt er det også.
Studentene i høyere yrkesfaglig utdanning skal ikke bare forstå teknologi, men bruke den. De skal kunne gå rett inn i produksjon, drift, vedlikehold og utvikling. Kravene til ferdighetsnivå ved fullført utdanning er høye, og forventningene fra arbeidsgiverne er tydelige.
Likevel er det finansieringsmessige handlingsrommet begrenset.
Konsekvensene merker vi i sektoren hver dag. Investeringer utsettes. Utstyr brukes lenger enn ønskelig. Det pedagogiske handlingsrommet snevres inn.
Over tid settes kvaliteten under press, ikke fordi ambisjonene mangler, men fordi finansieringen ikke speiler realitetene.
Når høyere yrkesfaglig utdanning omtales som «ressurseffektiv», oppleves det i praksis ofte som et krav om å gjøre mer med mindre.
Effektivitet har blitt et annet ord for underfinansiering.
Hvis fagskolene faktisk skal levere den kompetansen samfunnet etterspør til omstilling, verdiskaping og beredskap, må finansieringsmodellen ta utgangspunkt i hva utdanningene faktisk koster å drive.
Yrkesfaglig utdanning er ikke et billigere alternativ til akademisk utdanning.
Det er en annen type utdanning, med andre og ofte høyere kostnadsdrivere.
Så vil man fra departement og direktorat kunne si: «Jo, men den enkelte fylkeskommune kan jo selv utarbeide differensierte satser for de fagskoleutdanningene de finansierer.»
Det kan for så vidt være sant.
Men hvis den enkelte fylkeskommune gjorde det, under en antagelse om at ca. to tredeler av de offentlig finansierte fagskoleutdanningene er innen teknisk sektor, så ville antallet studieplasser som kan tilbys bli dramatisk redusert.
Normtallene fra departement og direktorat for finansiering av studieplasser er simpelthen altfor lave. Så enkelt er det.
Og på dette punktet skiller nok Barks anbefalte medisin seg fra vår.
Finansieringen per studieplass må simpelthen økes. Så enkelt er det også.
