Bernt Hagtvet vil ikke ha en debatt

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I mitt innlegg i Khrono 9. august utfordret jeg klokskapen ved at universitetene velger å se på kampen for demokratiet som et av deres samfunnsoppdrag. Det falt Hagtvet tungt for brystet. 

Debatt ● Bernt Hagtvet

Universitetene og ansvaret for demokratiske verdier

Han aviser problemstillingen. Trolig fordi professor Hagtvet har bygget mye av sin akademiske karriere på å være forkjemper for demokratiet.

Han begrunner sitt engasjement for demokratiet med at fordi universitetene er best tjent med et demokratisk samfunn (noe jeg er enig i), må universitetene eksplisitt kjempe for demokrati.

Har Hagtvet, og alle de andre akademikere som opptrer som ham, glemt sosiologen Max Weber (1864-1920)? 

Debatt ● Per Arne Bjørkum

Å kjempe for demokratiske verdier er ikke en del av vårt samfunnsoppdrag

Selv om han understreket at det ikke noe som heter verdifri forskning, dvs. forskning som ikke er påvirket av ideologi og personlige preferanser, og spesielt ikke innen humanistiske fag, som Hagtvet sogner til, oppfordret Weber akademikerne til å i det minste forsøke å være nøytrale, til å ha politisk og etisk verdinøytralitet som et ideal.

Weber var opptatt av å beskytte vitenskapene mot politisk innblanding. På Webers tid var det kanskje lettere å se viktigheten av idealet om verdinøytralitet. 

Jeg mener utviklingen i Europa og USA har aktualisert idealet om institusjonell verdinøytralitet i forhold til det samfunn universitetene er i. 

Og i USA forverres betingelsen for fri forskning mens jeg skriver.

usa

Vil ha politisk styring av forskningspengene

Kanskje vi også har noe å lære av den norske kirken. Den er også best tjent med å være i et demokratisk land. Til tross for det, ser den norske kirken ikke på kampen for demokratiet som en del av deres institusjonelle oppgave. Det gjør heller ikke den katolske kirken. 

Jeg tror denne nøytraliteten i forhold til styringsform er nøye gjennomtenkt. De tar konsekvensen av at vi lever i en ikke-ideell verden (demokratiet er i klart mindretall). Religiøse ledere synes å ha skjønt nødvendigheten av å manøvrere på en måte som gjør at de ikke mister muligheten til å drive med det man egentlig er til for. 

Jeg tok det ikke opp i forrige innlegg, men ved å fremstå som forkjemper for demokratiet, kommer universitetene også i konflikt med de ansattes suverene rett i til å ha egne meninger og ideer, også omtalt som individualismen. Individualismen er kanskje det akademikere anser for å være den viktigste rettigheten. 

Den vitenskapelige metoden, den akademiske tenkningen, hviler også på individualismen. Vi fikk den av den katolske kirken da den opprettet universiteter for over 800 år siden.

Individualismen var imidlertid betinget. For å kunne være ansatt ved et universitet måtte man bekjenne seg til den katolske troen. Det gjaldt også studentene. Det ble imidlertid ikke sett på som et problem. Du må lete lenge for å finne noen som ikke var katolikker i middelalderen. Akademikerne fant en måte å omgå kirkens overoppsyn, noe jeg gjorde rede for i forrige innlegg.

USA

Vitenskaps­akademiet om Trumps USA: — Nå må vi snakke med høg utestemme

Kravet om religiøs tilhørighet fortsatte etter reformasjonen. Det kravet har vi heldigvis klart å kvitte oss med, men nå har mange vestlige universiteter altså innført en ny betingelse. De ansatte forventes å være tilhengere av demokratiet. 

Det er ikke et problem for meg personlig, og trolig heller ikke for de fleste andre nordmenn. 

Men det kommer forskere fra hele verden, for kortere eller lengre opphold. Dersom de blir sett på som forsvarere av vestlig demokrati, vil det kunne få alvorlige konsekvenser for dem dersom de vender hjem. Selv om de ikke drar hjem, vil det kunne påvirke familien i hjemlandet.

akademisk frihet

«Om de høyere utdannings-institusjonene ikke gjør noe nå, så er det fare på ferde»

Fremveksten av demokratiet har også gitt oss nye utfordringer. Vi må ikke bare ha støtte fra politisk hold, vi må også ha folket med oss. I USA ser vi hva vi kan risikere i Norge. Der blir holdbarheten til forskningen vurdert i lys av hvilke politiske parti forskerne sogner til. 

Den utviklingen kan vi motstå ved at akademikerne tilstreber en apolitisk profil.

Det er ikke en oppfordring til å ikke delta i den politiske debatten. Vi akademikere har, som alle andre, rett til å uttale oss om politiske forhold. 

Det kan vi gjøre ved å opptre som vanlige samfunnsborgere, dvs. vi bør være høyst tilbakeholdne med å signere med våre akademiske titler (akademiske titler fungerer autoritært, og derfor udemokratisk, overfor de som ikke har en akademisk utdannelse).

Det er imidlertid ikke så lett å opprettholde et slikt skille når man er så engasjert og kjent som Bernt Hagtvet, men jeg kan ikke se at han engang har forsøkt å tydeliggjøre skillet mellom privatpersonen og professorene Hagtvet. Det er alltid professor Hagtvet. Også når han nylig forlangte (sic) at Norge skulle kutte våre diplomatiske forbindelser med Israel.

meningsmåling

En av fem mener norske universiteter ikke er politisk nøytrale

Jeg har lenge vært en tilhenger av Hagtvets engasjement for demokrati og menneskerettigheter. Utviklingen de siste 10-20 årene har imidlertid fått meg til å se hans engasjement i et annet lys.

Hagtvets (avvisende) innlegg tyder på at han har glemt at en av våre grunnleggende verdier er å sette pris på å bli utfordret, å bli kritisert? Og at vi skal gjøre alt vi kan for å forstå kritikken!

Hagtvet tolker meg dit at han kun har lov til å beskrive hva som karakteriserer diktaturer, og at han ikke skal forklare hva som fremmer utvikling av terrorregimer. Jeg har ikke skrevet det. Jeg har heller ikke skrevet noe som tilsier at jeg er kritisk til de demokratiske verdiene. Dette har med intellektuell redelighet å gjøre, professor Hagtvet.

Debatt ● Per Arne Bjørkum

Hvorfor akademikere ikke bør drive med politikk