Det er ikke studentene som har mistet fotfestet. Det er vi

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I Khrono 10. juli skrev Oliwia Skowron et reflektert og modig innlegg under tittelen «Akademia må tåle større politisk mangfold». Hun peker på det som mange innenfor akademia har visst lenge, men unngått å ta inn over seg: Det finnes en voksende avstand mellom universitetets ansatte og studentenes politiske orientering. 

Og denne avstanden skaper friksjon — ikke bare mellom generasjoner, men mellom virkelighetsbilder.

Debatt ● oliwia skowron

Akademia må tåle større politisk mangfold

Når Fremskrittspartiet blir største parti blant norske studenter, vekker det bestyrtelse i mange akademiske miljøer. Det beskrives som en «reaksjon», et «opprør» eller et «feilspor». Men kanskje er det ikke studentene som har mistet fotfestet. Kanskje er det vi som ikke lenger forstår hvor virkeligheten befinner seg.

Skowrons påstand er ubehagelig, men presis: Mange akademikere har sluttet å lytte. Ikke til forelesninger, men til samfunnet. Og spesielt til de unge som nå velger annerledes.

I et svarinnlegg skrev Milad Rezvan, leder for Studentparlamentet ved Universitetet i Oslo, at akademia rommer både konservative og radikale forskere, og at studenters politiske valg ikke kan reduseres til et opprør mot såkalt woke-ideologi. Det er en viktig påminnelse. 

Debatt ● Milad Rezvan

Akademia er basert på forskning, ikke partipolitikk

Samtidig viser han kanskje, uten å ville det, hvor dyp avstanden er mellom ideal og virkelighet. For mens han fremhever akademisk frihet og metode som styrende prinsipper, tegner flere rapporter — som Fritt Ords Monitorprosjekt og NOU 2022:2 — et bilde av et stadig smalere ytringsrom. 

Når 70 prosent færre forskere deltar i debattene, og når fagmiljøer unngår tema som oppfattes som politisk kontroversielle, må vi stille spørsmålet: 

Har akademia i praksis blitt en konsensuskultur, selv om den i prinsippet er mangfoldig?

Milad Rezvan maner til tillit og respekt for akademias integritet — og det er i utgangspunktet prisverdig. Men det han overser, er forskjellen mellom formell frihet og faktisk kultur. 

Det hjelper lite at akademikere i teorien kan si hva de vil, hvis realiteten er at de vegrer seg, trekker seg unna og tier om temaer som ikke passer inn i den rådende normstrukturen. Når Rezvan hevder at FrPs fremgang kun skyldes hverdagsfrustrasjoner og ikke et mer grunnleggende oppgjør med dagens tankemessige landskap, underspiller han studentenes intellektuelle vilje til endring. 

Det er ikke respekt — det er reduksjon. 

Vi sier at universitetet skal være en fri arena for meningsbrytning. Men i praksis har mange fagmiljøer utviklet seg til å bli ideologiske fellesskap. Ikke ved formelle krav, men gjennom uuttalte normer, sosialt press og konsensuskultur.

Debatt ● Glenn Agung Hole

Stillheten i akademia er ikke nøytral – den er farlig

Ideer som utfordrer flertallets virkelighetsforståelse — om eierskap, skatt, marked, frihet og individuell ansvarliggjøring — møtes ofte ikke med argumenter, men med avstandtagen. Jeg har selv opplevd dette, når jeg har løftet frem østerriksk økonomi eller analysert Donald Trumps tollstrategi ut fra Albert O. Hirschmans teori om asymmetriske handelsavhengigheter. 

I stedet for dialog, blir man ofte møtt med mistenkeliggjøring.

Men å analysere er ikke å forsvare. Å forklare er ikke å bifalle. Og å forstå noe man selv er kritisk til, er selve fundamentet for akademisk integritet. 

Når vi slutter å søke innsikt i det vi ikke forstår, har vi samtidig mistet forbindelsen til våre faglige røtter. 

Akademia slik vi kjenner det, har sitt opphav i det klassiske Hellas — i Aten, der Sokrates stilte spørsmål, ikke for å vinne, men for å trenge dypere inn i sannheten.

Den sokratiske metoden var ikke drevet av ideologisk tilhørighet, men av viljen til å stille seg selv spørsmålet: Kan jeg ta feil? Det var dialogens mål — å avsløre uvitenhet og åpne rommet for ny erkjennelse.

Denne viljen til intellektuell sårbarhet er i ferd med å forvitre. Når enkelte synspunkter behandles som «lite akademiske» eller som uønskede avvik, er det ikke en metodefeil — det er et moralsk havari. 

Vi kan ikke forstå norsk politikk, økonomi eller velferd isolert fra globale forhold. Kapitalens mobilitet, geopolitisk rivalisering, energimarkedene og internasjonale skatteforhold preger rammebetingelsene for norske virksomheter og husholdninger — og dermed også for våre studenter.

Debatt ● Henrik Berg

Vitenskapelig tillit

Når investeringer flyttes ut, og eierskap gradvis forsvinner fra Norge, er det ikke bare et spørsmål for næringslivsanalytikere. Det påvirker NAV, velferd, arbeidsmarked og statens fremtidige inntektsgrunnlag. 

Når unge mennesker ser dette, og spør etter alternativer til dagens kurs, bør vi ikke reagere med bekymring — men med vilje til å forstå deres analyse. 

Denne sommeren leser jeg Henrik Wergelands samlede verker. I essayet For Trykkefriheden (1835) skrev han: «Trykkefriheden er ikke en farlig gave. Den er en prøve paa Folkets Modenhed og paa Regeringens Retfærdighed.»

Vi kan godt utvide denne prøven til å gjelde akademia. For ytringsfrihet er ikke bare retten til å tale — det er evnen til å lytte, også når det som sies utfordrer egne verdier.

akademisk frihet

Akademisk frihet i fritt fall: — Kansellerings­kultur på steroider

Wergeland stod alene i sin tid, ofte utskjelt, men alltid kompromissløs i sitt forsvar for tanke- og meningsfrihet. Han var ikke ute etter å bli likt — han var ute etter å bevege samfunnet fremover. 

Det samme oppdraget påhviler oss som akademikere i dag. Ikke å dyrke konsensus — men å fremme innsikt. Ikke å beskytte oss mot ubehag — men å lære av det. 

Det er ikke vi som skal formes etter studentenes verdensbilde. Men vi skal evne å forstå det. Ikke fordi vi nødvendigvis deler det, men fordi vår faglige legitimitet står og faller på vår evne til å møte det vi er uenige i med redelighet og åpenhet — ikke med avvisning.

Hvis universitetet reduseres til et meningsfellesskap der alle nikker til hverandre i trygg konsensus, har vi mistet det som gjør akademia verdifullt. Den virkelige akademiske styrken måles ikke i hvem vi er enige med — men i hvem vi våger å forstå.

Vi står nå ved et veiskille. Enten fortsetter vi som før, med bekvemme konferanser, trygge teorier og ideologisk komfort.

Eller så gjenreiser vi det intellektuelle motet, og begynner å søke, stille spørsmål og forstå igjen.

Så mitt spørsmål til mine kolleger er dette: Når snakket du sist med noen du er grunnleggende uenig med — og lyttet, ikke for å svare, men for virkelig å forstå?

Det er der det akademiske begynner. Og det er der vi må begynne på nytt.

Debatt ● Jonas Kristiansen Nøland

Ti bud til en ung forsker som vil frem i verden