Hva betyr Forskningsrådets nye godkjennings­krav for norsk akademisk frihet?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Norge liker å se seg selv som en av verdens sterkeste forsvarere av akademisk frihet. Og med rette: I en global sammenheng er norske forskere uvanlig godt beskyttet mot politisk inngripen og institusjonell sensur. Men nettopp fordi Norge står i en særstilling, bør vi være ekstra varsomme når nye regler kan få utilsiktede konsekvenser for dem vi samarbeider med.

Norges forskningsråd krever nå at alle partnere i nye søknader må oppnevne en institusjonell representant som skal inn i det digitale systemet og godkjenne søknaden. Dette går bort fra tidligere praksis der man i noen typer søknader kun har krevd støttebrev fra samarbeidspartnere, noe som helst var en administrativ øvelse, mer enn en faglig godkjenning på institusjonelt nivå. 

Debatt ● Hege Hermansen

Fire spørsmål om akademisk frihet til norske universitetsledere

Tidligere har det kun vært prosjekteiers institusjon som må godkjenne hele søknaden, mens med den nye ordningen fremgår det at partnerinstitusjoner skal inn og godkjenne hele søknaden, som inkluderer hele det faglige innholdet, selv deler og arbeidspakker som skal foregå i andre kontekster eller land. Dette nye systemet kjøres ut gradvis, først med de tematiske utlysningene som kommer denne våren og på sikt for alle søknadstyper. 

På overflaten kan dette fremstå som et enkelt tiltak: et ønske om bedre forankring og ryddige prosesser. Men har man egentlig vurdert hvordan dette vil slå ut i praksis; ikke i Norge, men for forskerne som er våre faktiske samarbeidspartnere?

Debatt ● Walabe Dimiti og Ragnhild Nissen

Hvem får definere hva som er legitim kunnskap?

Norske forskningsprosjekter blir til i tett dialog med forskere verden over. Mange av dem befinner seg i land med helt andre rammer enn våre, land der universitetsledelsen er politisk oppnevnt eller overvåkes av staten, der enkelte temaer er ulovlige å forske på, og der institusjonell godkjenning ikke først og fremst er en administrativ formalitet, men et politisk avsjekk. 

Vi ønsker dog å understreke at vi applauderer NFRs engasjement rundt behovet for likeverdige partnerskap i forskningsprosjekter, og vi skjenner godt behovet for å sikre partneres faktiske involvering og avklaring av kapasitet. Men vi stiller oss undrende til vurderingene som ligger bak dette nye grepet.

I land som India, Zimbabwe, Tyrkia eller USA, ja, USA må også nevnes, gitt Trump-administrasjonens autoritære grep ovenfor kunnskapssektoren, kan slike krav få konsekvenser som strekker seg langt utover administrasjon. 

USA

Professorer reagerer: — Har aldri sett så omfattende overvåking

Når en institusjonell representant må inn og godkjenne en søknad om forskning på sensitive felt, risikerer vi at universitetsledelsen krever innsyn i sensitive forskningsspørsmål, og at forskere ikke tør delta i prosjekter som berører for eksempel abort og skeives rettigheter (som utviklingsminister Aukrust løfter frem som sentrale satsingsområder for norsk utviklingspolitikk), islam i europeisk kontekst, korrupsjon, eller Israel–Palestina konflikten. 

Vi frykter også at søknader kan stoppes av hensyn til institusjonens forhold til staten eller politiske grupper; og kanskje aller mest, at enkeltforskere blir personlig utsatt dersom tematikken anses kontroversiell.

Dette er ikke hypotetiske scenarioer; dette er virkeligheten for store deler av verdens forskerkollegaer. I rapporten Free to Think er det dokumentert 395 angrep på forskere, studenter og institusjoner i 49 land i perioden 1. juli 2024 til 30. juni 2025. Noen av disse angrepene har funnet sted også i demokratiske stater som Tyskland.

På kort sikt har denne regelendringen konsekvenser for vår evne til å konkurrere om forskningsmidler og gjøre god og relevant forskning med partnere i de landene vi jobber. På lang sikt kan dette bidra til å undergrave demokratiske og kritiske stemmer, spesielt i autoritære stater.

I mange tilfeller der vi samarbeider med partnere er veien fra forskerens kontor til politikken kort. Offentligheten forventer at forskere engasjerer seg politisk og stiller krav om at forskningen skal være relevant og ha politisk slagkraft.

Derfor er det viktig å hegne om enkeltforskeres akademiske spillerom. I en stadig mer autoritær verden er det nettopp deres forskning som kan bidra til mer demokrati, frihet og fred. 

Akademisk friet

Krever at akademisk frihet blir beskyttet ved lov

I Sudan har akademia gjort en heltemodig innsats for å skape demokrati og fred i landet blant annet ved å avdekke korrupsjon blant landets eliter, og militære forretningskonglomerat, men også ved å være en arena for dialog.

Norske forskere har lenge hatt mulighet til å samarbeide med kollegaer som arbeider i langt mer krevende politiske kontekster enn vår egen. Et grunnleggende premiss har vært at forskerne selv kan velge hvilke prosjekter de deltar i og gjøre dette uten at arbeidsgiveren nødvendigvis må godkjenne hvert eneste faglige tema.

Når Forskningsrådet nå flytter godkjenningsmakten opp på institusjonsnivå, legger man i praksis inn et kontrolledd som, i enkelte land, ikke er faglig, men politisk. Resultatet kan bli det motsatte av det som var intensjonen. 

Debatt ● Salwa Suliman og Guro Nore Fløgstad

Styrk støtten til fordrevne forskere

Dette grepet kan medføre at det blir færre partnere fra land med svak akademisk frihet (dette inkluderer i dag land som USA og Tyskland); økt selvsensur for forskere som frykter represalier, og tap av kunnskap og innsikt fra kontekster der forskningen betyr aller mest.

Når Norge søker å være en trygg havn for internasjonal forskning, må vi også sikre at våre egne prosedyrer ikke bidrar til mer usikkerhet for de vi ønsker å samarbeide med. 

Akademisk frihet er et globalt økosystem. Tiltak som styrker administrasjonen i ett land, kan samtidig skade forskere i et annet.

Debatt ● Heidi Mogstad og Antonio De Lauri

Folkemord, forskere og frykt

Derfor stiller vi et enkelt spørsmål: Er dette det klokeste grepet for å ivareta internasjonalt forskningssamarbeid — og er konsekvensene tilstrekkelig gjennomtenkt?

Norge har muligheten til å gå foran og vise hvordan man kombinerer kvalitet, kontroll og åpenhet med reell respekt for akademisk frihet. Da bør vi også tørre å evaluere våre egne prosesser, og lytte til de som faktisk berøres av dem.

akademisk frihet

Akademisk frihet i fritt fall: — Kansellerings­kultur på steroider