Når data ikke er nok

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Klimasystemer blir ustabile. Økosystemer bryter sammen raskere enn de kan gjenopprettes. Ulikheter innen helse forsterkes til tross for enorme mengder data. Kunstig intelligens endrer samfunn i et tempo ingen institusjon kan følge.

På tvers av disse globale utfordringene ser vi et lignende mønster: vi vet mer enn noensinne, men vi klarer ikke å omsette kunnskapen til handling. 

Problemet er ikke mangel på informasjon, men samfunnets manglende evne til å handle samordnet og i tide.

Debatt ●André Brodtkorb

Forsknings­politikken starter i barnehagen

Mange tror tekniske løsninger vil fikse dette gapet mellom innsikt og handling (mer data, smartere systemer). Men det er ikke løsningen. Gapet bunner i dypere misforhold mellom hvordan kunnskap produseres, hvordan teknologier utvikles, hvordan institusjoner fungerer, og hvordan mennesker skaper mening og handling over tid. 

Hvis forskning skal ha betydning i tiårene som kommer, må den arbeide på tvers av disse forskjellene, slik at innsikt faktisk kan omsettes til handling.

1. Hvorfor forskning må jobbe på tvers av skalaer:

I flere tiår antok vi at mer data ville føre til bedre beslutninger. I dag skjer ofte det motsatte: etter hvert som informasjon øker, fragmenteres handlingen. I klimapolitikk, helsesystemer, offentlig forvaltning og kulturinstitusjoner ser vi veldokumenterte problemer som vedvarer lenge etter at kunnskapen er tilgjengelig.

Debatt ● Gøril Hannås

Tre er én for lite i det norske partssamarbeidet

Rachel Carsons Den tause våren illustrerer dette godt. De økologiske konsekvensene av pesticider var kjent blant forskere siden 1940-tallet, men det tok flere tiår med offentlig debatt, kulturell mobilisering og institusjonell kamp før politikken fulgte etter og et endelig forbud kom på plass i 1972. Kunnskapen fantes, men det manglet en kobling mellom forskning, forestillingsevne og politisk styring.

I dag er dette prekært, hovedsakelig av to grunner: 

For det første bryter dagens utfordringer med disiplingrensene. De følger ikke inndelingen i disipliner som medisin, psykologi, biologi, kjemi og fysikk. I stedet står vi overfor problemer som går på tvers: pandemier, hjernefunksjon, klimaendring og ansvarlig KI. Hvert problem krever kobling mellom ulike felt, fra biologiske prosesser og individuell kognisjon, til institusjonell beslutningstaking og kulturell endring. Tradisjonelle disipliner kommer til kort.

For det andre må forskning jobbe på tvers av ulike skalaer. Dette gjelder ikke bare nivåene som studeres, fra molekylære prosesser til samfunnssystemer, men også de ulike tempoene som kunnskap skal virke i. Teknologiske systemer opererer i maskinhastighet, institusjoner i byråkratiske tidsskalaer, kulturer utvikler seg langsomt, mens individer skaper mening gjennom levd erfaring. Når disse lagene kommer i utakt, bryter samfunnets evne til helhetlig respons sammen, og kollektiv handling blir vanskelig.

Fremtidig forskning må derfor undersøke hvordan informasjon, forestillingsevne og handling samvirker på tvers av skalaer. Ikke som isolerte domener, men som gjensidig avhengige lag som former samfunnets handlingsevne. Uten dette risikerer ny kunnskap å bli liggende uten virkning. 

Debatt ● Haaland, Dietrichs og Danbolt

Tre visjoner for fremtidens forskning

2. Forskning er en del av samfunnets beredskap

I en tid med raske endringer i klima og miljø, akselererende utvikling av kunstig intelligens og skiftende geopolitiske forhold, er forskning ikke lenger bare en produsent av kunnskap, den er infrastruktur. Den bestemmer hvor raskt samfunnet kan forstå, tilpasse seg og reagere. 

Pandemien gjorde dette tydelig. Data og modeller av høy kvalitet var tilgjengelig tidlig, men tillit, tolkning og kommunikasjon varierte sterkt på tvers av land, lokalsamfunn og institusjoner. Denne kontrasten viste oss at vår beredskap som individer, institusjonelle fellesskap og samfunn avhang like mye av sosial dynamikk og vår bevissthet og forestillingsevne som av virologisk og epidemiologisk kunnskap.

Å møte fremtidige kriser krever langsiktig investering i forskning som kan koble teknologi, institusjoner og kultur. Vi trenger forskningsmiljøer som undersøker ikke bare hva teknologier gjør, men hvordan de endrer grunnlaget for hvordan samfunn handler. Evnen til å forstå og håndtere komplekse, hurtiggående utfordringer er en form for beredskap på linje med digital sikkerhet, energiforsyning og folkehelse.

Debatt ● Margareth Hagen

Nå trenger Norge en offensiv kunnskaps­politikk

3. Forestillingsevne som grunnlag for handling 

Bevisstheten er ikke rent kognitiv. Den er kulturell. Offentlig debatt, visuelle medier, felles hukommelse og kollektive fortellinger skaper forestillinger om fremtiden. Dette former hva som oppfattes som mulig.

Debatter om KI i skolen illustrerer dette tydelig. Offentlige reaksjoner drives ikke bare av tekniske vurderinger, men av dypere bekymringer rundt autonomi, kreativitet, identitet og tillit. Disse kulturelle faktorene påvirker sterkt hvorvidt nye teknologier blir meningsfullt tatt i bruk eller bestemt avvist.

I en tid med desinformasjon, polarisering og teknologisk omveltning, er forestillingsevne en viktig del av demokratisk motstandskraft. Forskning på tvers av humaniora, kunst, samfunnsvitenskap og teknologi må arbeide sammen for å forstå hvordan samfunn navigerer usikkerhet og kompleksitet. Kunnskap må ikke bare produseres; den må være forståelig, meningsfull og handlingsrettet.

Debatt ● Kyrre Lekve

Verdens­politikken endrer forsknings­­politikken

En ny retning er mulig, men bare dersom vi tenker nytt om hva forskning skal være til for. 

Norske forskningsmiljøer har allerede sterk kompetanse innen kunstig intelligens, kognisjon, institusjonelle prosesser, miljøvitenskap og kultur. Utfordringen er ikke mangel på kunnskap, men å få disse perspektivene til å virke sammen i praksis.

Dette handler ikke om å avskaffe disipliner, men om å jobbe sammen på nye måter: med felles problemstillinger, metoder som krysser faggrenser, og delt ansvar for hvordan kunnskap får konsekvenser.

Skal Norge møte dette århundrets store omveltninger, må vi bygge forskningsmiljøer som integrerer teknologi, institusjoner og kulturell forståelse, fremfor å behandle dem hver for seg.

Forskning må være mer enn kunnskapsakkumulering. Den må utvikle koblinger mellom de ulike skalaene kunnskap skal virke i. Bare da kan innsikt bli til handling.

Debatt ● Ni kunnskapsorganisasjoner

Kunnskapsalliansen: Prioriter forskning og innovasjon