Skryter av kona: — Jeg hadde ikke klart dette alene

— Hei, du har skrevet avhandling om noe ikke så mange har skrevet avhandling om?

— Jeg har skrevet om norskbygde fioliner før 1850. Jeg har sammenlignet norske fioliner med samtidige fioliner fra andre europeiske land, og sett på hvordan de er bygget. Jeg har sett på både konstruksjon, form og materiale.

FAKTA

Benjamin Rygh

• Har levert avhandlingen «Norskbygde fioliner før 1850 — formspråk, konstruksjonsmetoder og materialbruk i et europeisk perspektiv» 
• Disputerte ved Universitetet i Sørøst-Norge 27. mai 2025

— Det betyr at det finnes så gamle instrument?

— Ja, før jeg begynte arbeidet visste jeg om noen. Jeg har leitet etter flere. I masteroppgaven min dokumenterte jeg fem gamle instrument. Jeg ville gjerne forfølge det jeg fant da, og visste at det var bygget både bratsj og fiolin av samme instrumentmaker.

— Men man trenger jo en stilling for å kunne gå i gang, hvordan kom du i gang med selve doktorgraden?

— Samme dag som jeg var ferdig med mastergraden min var det en av sensorene, og det var ikke hun som hadde sensurert meg, som kom og gav meg skryt for arbeidet. Hun oppfordret meg til å ta doktorgrad. Denne pedagogikken virket, så jeg gikk egentlig og ventet på en utlysning. Den kom i Rauland, og handlet om materialitet og teknologi.

— Hvordan har du arbeidet med avhandlingen?

— Jeg har blant annet utviklet dokumentasjonsmetoder. Jeg ville lære av ekspertene, hvordan identifiserer man disse fiolinene? Når forskere ser på instrumentene tar man ofte ikke hensyn til hvordan fagfeltet ser på dem. Jeg har studert fiolinmaker Magnus Nedregård når han studerte fioliner.

— Hva finner du?

— Jeg finner blant annet at man ikke kan stole på etiketten som følger fiolinen. Det som er registrert inn i for eksempel museum, er det eieren har sagt om instrumentet. Men det er slett ikke sikkert at det stemmer. Blant annet har jeg studert tre bratsjer. To av dem har en slik etikett, den siste har ikke. Men jeg finner at de kommer fra samme instrumentmaker. Når det gjelder hva instrumentene er laget av, finner jeg at man brukte det man hadde i nærområdet, og man forholdt seg friere til form. Dette ser jeg både i det norske og europeiske materialet. I dag bruker man maler og tegninger, og har noen instrument man ser på som de mest optimale. Men tidligere arbeidet instrumentmakerne mer fritt, gjerne med et formspråk som var inspirert av noen kjente makere, men med en egen vri. Dette påvirker det estetiske uttrykket. Jeg håper arbeidet mitt kan inspirere instrumentmakere til å bygge mer fritt, og at man får inn mer både bærekraft og mangfold inn i både håndverket og estetikken.

— Hva har vært mest krevende med å ta doktorgrad?

— Jeg var ansatt som stipendiat i fire år, der 25 prosent av tiden skulle gå til undervisning. Men man bruker mer tid enn det, det kommer jo blant annet spørsmål om å være med på ting man ikke vil si nei til. Jeg brukte 11 år totalt. Men i løpet av disse årene fikk jeg fast stilling i Rauland, så det viser seg at det å gi jernet lønner seg! Det som da har vært krevende er å sjonglere familieliv, jobb og å skulle få avhandlingen ferdig. 

— Siden du fikk en annen fast jobb: Måtte du bruke helger, netter og ferier på å bli ferdig?

— Ja. Kona har vært min beste samarbeidspartner. De siste 2,5 årene har avhandlingen vært et felles prosjekt. Vi bestemte sammen at jeg skulle fullføre, noe som betydde at både ettermiddager, helger og ferier gikk med. Jeg hadde ikke klart dette alene!

— Har du angret på at du gikk i gang?

— Mange ganger! Noen ganger gikk det lang tid mellom de gangene jeg hadde mulighet til å arbeide i lengre strekk med dokumentering eller skriving, da var det ofte tungt å komme inn i det igjen.

— Du har allerede fast stilling, så hva skal du bruke avhandlingen til videre?

— Jeg er universitetslektor, så jeg har skjønt at jeg nok bør søke opprykk. Jeg har mange ting jeg har lyst til å undersøke. Men først skal jeg ha sommerferie, og i år skal jeg være med på hytta!