Debatt ● Erik Eriksen

Aaslands forskningspolitikk

I statsrådens verden er det politikere, departementer og Forskningsrådet som driver forskningen framover ved å definere hva det skal forskes på og så gi dyktige forskere rom og tid til å drive forskning.

Programleder og gjest sitter ved bord i NRK-radiostudio med mikrofoner.
11. februar møtte forsknings- og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland UiO-professor Kristian Gundersen til debatt om akademisk frihet i Dagsnytt 18-studio.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I en diskusjon i Dagsnytt 18 for en tid tilbake mellom prof. Kristian Gundersen og statsråd Aasland kom sistnevnte med følgende (litt usammenhengende) utsagn: 

«Det er en myte at det er geniale enkeltforskere som står for de store gjennombruddene (…) Vaksiner som mRNA, store gjennombrudd innenfor helse, de har jo kommet når vi har definert problemer og tema, satt flinke forskere på det og gitt de tid i forskningen. Det er viktig i forskningen». 

Siden statsråden var brifet av departementet, må vi anta at det hun uttrykker utgjør fundamentet for forskningspolitikken. Hun fortsatte:

«Og så mener jeg det er legitimt (…) at samfunnet som betaler for forskningen — og som skal bruke forskningen — kikker forskningen i kortene og har forventninger til hva vi skal forske på. Det handler om tillit.»

I Aaslands verden er det altså politikere, departementer og Forskningsrådet som driver forskningen framover ved å definere hva det skal forskes på og så gi dyktige forskere rom og tid til å drive forskning. Dette sier hun altså til prof. Gundersen som tidvis har arbeidet nært med Nobelprisvinnerne Moser i Trondheim. 

Til alt overmål brukes eksempelet med mRNA som kanskje er blant de beste eksemplene på at nettopp enkeltforskere som Karikò og Weissman, tross motstand fra fagfeller og manglende finansiering, holdt ut i mange år med grunnforskning. I ettertid vet vi at uten deres innsats ville Covid blitt en langt større katastrofe enn den ble.

Man kan undres over hvor statsrådens oppfatninger kommer fra. Svaret ligger kanskje i det andre sitatet. 

For her snakkes det om at forskningen må kunne brukes og at staten skal påvirke hva det forskes på. Slik tenkte staten like etter siste verdenskrig. Regjeringen i London hadde sett hvor viktig forskning var for å vinne krigen. Nå skulle forskning brukes for å vinne freden. 

Ved siden av universitetene, som drev med grunnforskning, opprettet regjeringen en rekke anvendte institutter. FFI skulle gi oss et avansert forsvar, IFE skulle forberede oss på kjernekraft og SI og SINTEF skulle gi oss et moderne og konkurransedyktig næringsliv. Man opererte mao. med et klart skille mellom grunnforskning og anvendt forskning.

Men dette har gradvis endret seg. 

I 1994 fikk Forskningsrådet ansvaret for grunnbevilgningene til instituttene. Da ble kriteriene for grunnbevilgninger og prosjektmidler tilnærmet like. De anvendte instituttene har deretter blitt målt på eksellens, som er et mål på om forskerne har publisert artikler eller er sitert i renommerte tidsskrifter. De blir målt på impact, som er et mål på hva forskningsrådet tror vil være effekten av forskningen, og de blir målt på implementation, som er et mål på prosjektledelse, økonomistyring, etc. 

Det instituttene ikke blir målt er om forskningen faktisk er anvendbar for instituttenes målgrupper. Og resultatet er velkjent; når forskere forventes å levere forskning som lyser på den akademiske stjernehimmel, finner næringslivet forskningen mindre relevant og reduserer sine bevilgninger. 

Det Forskningsrådet ikke har forstått er at næringslivet sikkert vil synes det er flott dersom et prosjekt de har støttet blir omtalt i Nature, men det har reelt sett minimal verdi for næringslivet. Omtale i Nature påvirker ikke bunnlinjen.

Samtidig har vi fått flere universiteter og flere forskere uten at bevilgningene har fulgt med i samme takt. Dermed har staten, faglig støttet av Finansdepartementet og ideologisk støttet av den politiske høyreside, kommet opp med en forventning om at universitetene må skaffe seg mer ekstern finansiering; de må gjøre seg attraktive for næringslivet. 

Dermed ender vi opp i en uklar suppe der instituttene vektlegger akademisk briljans, samtidig som universitetene må gjøre seg mer attraktive for næringslivet. Og i denne suppen er det lettere å forstå at statsråd Aasland ønsker å kikke «forskningen i kortene og har forventninger til hva vi skal forske på». 

Når alle skal drive en form for anvendt forskning og ingen ser ut til å lykkes, er det nærliggende for en politiker å si at dette må vi se på. Problemet er at statsråden selv er årsaken til manglende suksess. 

Det er statsråden, hennes embetsverk og Forskningsrådet som står i fremste linje for den utviklingen vi har hatt der universitetene skal bli «anvendte» og de anvendte instituttene skal lyse på den akademiske himmelen. Det er statsråden som burde tatt ansvar for en avklaring av ansvar og roller i forskningssektoren. Det var dette som burde vært tema i «systemmeldingen»: 

Hvordan legger vi til rette for at både breddeuniversiteter og fagspesifikke universiteter kan levere grunnforskning i verdensklasse, og hvordan legger vi til rette for at anvendte institutter kan bli til kraftsentra for utvikling av avansert næringsliv?

Svaret fikk vi ikke. Statsråden og departementet mente at det ikke var behov for en systemmelding. I deres verden er det meste krystallklart. 

Det eneste problemet er at universitetene, høyskolene og de anvendte instituttene ikke helt jobber slik de bør. Derfor vil statsråden i fortsettelsen ha fokus på å se «forskningen i kortene og ha forventninger til hva vi skal forske på».

Det er fristende å minne om at når statsråden retter sin pekefinger mot andre, vender hun samtidig tre fingre mot seg selv.

Powered by Labrador CMS