Administrasjonen, sett fra innsiden i et ph.d.-liv

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Som ph.d.-stipendiat med omfattende pilotstudier, kommunesamarbeid og internasjonale ambisjoner vil jeg aldri beskrive administrativt arbeid som «bullshit jobs».

For i mitt arbeid er administrasjonen ikke et hinder. Den er grunnen til at forskningen min i det hele tatt lar seg gjennomføre.

Jeg arbeider med i stort forsknings- og utviklingsløp om tillit, dialog og offentlige tjenester i samarbeid mellom akademia, kommuner, organisasjoner og internasjonale fagmiljøer. Prosjektet involverer forskning, politisk forankring, offentlig forvaltning, finansiering, medvirkningsprosesser og utvikling av nye tjenester. 

Debatt ● MICHAEL SELTZER

Administrator? «Bullshit jobs»

Det er et arbeid ingen enkeltforsker, og definitivt ingen ph.d.-stipendiat, kan håndtere alene.

Likevel er det nettopp forestillingen om den selvtilstrekkelige forskeren som ofte ligger implisitt i kritikken av administrasjonen.

Når vi søker midler i Norge, Norden eller EU, skjer ikke dette i et vakuum. Bak hver søknad står forskningsrådgivere som kjenner utlysninger, økonomer som kvalitetssikrer budsjetter, jurister som håndterer avtaler, og ansatte som bygger partnerskap mellom akademia og samfunnsaktører, og ikke minst; finner muligheter for internasjonalt forskningssamarbeid. Slik er det også i mine prosjekter.

Dette er ikke støttefunksjoner i periferien av akademia. Det er forskningsinfrastruktur.

Debatt ● Ahmet Soylu

Universitetsadministrasjon er ikke en støttefunksjon

Innleggene om «akademias usynlige murer» og at universitetsadministrasjonen ikke bare er en støttefunksjon peker nettopp på dette: administrasjon er ikke noe som skjer ved siden av kunnskapsproduksjonen. Den former hvilke prosjekter som faktisk kan realiseres.

Universiteter er ikke lenger isolerte kunnskapsinstitusjoner. De er knutepunkter i komplekse økosystemer av finansiering, politikk, samfunnsoppdrag og internasjonalt samarbeid.

Når forskningen forventes å være tverrfaglig, internasjonal, samfunnsrelevant, bærekraftig, etisk regulert, økonomisk ansvarlig, og dokumenterbar i effekt, da øker behovet for profesjonell administrativ kompetanse.

Administrasjonens innsats bidrar slik til å realisere mine forskningsambisjoner.

Alternativet er ikke mindre administrasjon. Alternativet er at forskere bruker stadig mer tid på oppgaver de ikke er utdannet for, og mindre tid på forskning.

Det er ikke en arbeidshverdag jeg vil inn i.

Den egentlige diskusjonen bør derfor ikke handle om hvorvidt administrasjon skal ha plass, men hvordan arbeidsdelingen mellom fag og administrasjon fungerer.

Debatt ● Vilde Maria Westby

Vi jobber fortsatt i to parallelle verdener

Når samarbeidet fungerer godt, slik jeg opplever, skjer noe interessant: Jeg får større faglig handlingsrom. Administrasjonen skaper plass til meg. 

Det er legitimt å diskutere byråkratisering, rapporteringskrav og styringsformer i akademia. Men når administrativt arbeid avfeies som meningsløst, overser vi den kollektive innsatsen som gjør moderne forskning mulig. 

De fleste store forskningsprosjekter i dag er samarbeidsprosjekter. De er organisatoriske prestasjoner like mye som intellektuelle.

Kanskje er ikke spørsmålet hvorfor akademia har så mye administrasjon.

Kanskje er spørsmålet hvordan vi noen gang trodde vi kunne klare oss uten.

lønn

Lønnskrangel på OsloMet: Lederne tjener over snittet, forskerne under