Blindsonen i forsknings­politikken

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Norsk forskningspolitikk har et ambisiøst mål: Vi skal utvikle sterke, verdensledende fagmiljøer. Samtidig er offentlig sektor underlagt et anskaffelsesregelverk som i stor grad er bygget på et annet ideal — å bruke åpne konkurranser for å unngå monopoler.

Vår erfaring er at disse målene kolliderer. Resultatet blir mindre samarbeid, fragmenterte fagmiljøer, lavere kvalitet og unødvendig ressursbruk.

Anskaffelsesregelverket bygger på en viktig idé: Åpenhet, likebehandling og konkurranse skal gi mest mulig kvalitet igjen for pengene og tillit til offentlige innkjøp. I mange markeder fungerer det godt — for eksempel bygg, IT og konsulenttjenester.

Men forskning fungerer ikke på samme måte.

Debatt ● Kyrre Lekve

Hvorfor konkurrerer universiteter og forsknings­institutter?

I forskningsbaserte oppdrag — særlig der metoder utvikles over tid og kunnskapen er tett knyttet til spesifikke fagmiljøer — kan konkurranse ha motsatt effekt. Kompetansen staten etterspør kan være utviklet i ett miljø gjennom mange år, gjerne med offentlig finansiering. 

Dette miljøet har utviklet metoder, etablert infrastruktur og bygget opp dataserier.

Likevel må miljøene konkurrere om oppdrag innen egne spesialfelt, og av og til velges en ny leverandør. Når alternativene i praksis er få, blir konkurransen fort mer en prosess enn en reell kvalitetstest — og risikoen for kostbar omstart øker.

Dette avdekker en blindsone. Anskaffelsesregelverket er utviklet for markeder der leverandører er utbyttbare. Forskning fungerer annerledes. Kompetanse, metoder og data bygges opp over tid og kan ikke uten videre flyttes fra ett miljø til et annet.

Debatt ● Ivar H. Kristensen

Instituttene ut av skyggen: Tre råd til regjeringen

I møtet mellom anskaffelsesregelverket og forskningen kryr det av paradokser.

Det første dukker opp når den samme staten som ønsker å bygge sterke fagmiljøer, samtidig organiserer innkjøpene sine på en måte som motarbeider slike miljøer. Sterke fagmiljøer er ofte et resultat av en konsentrasjon av kompetanse over tid, og at ett miljø blir ledende på et bestemt område. Det er et uttrykk for faglig suksess. 

Men i anskaffelseslogikken blir det et problem, fordi det skaper frykt for leverandøravhengighet. Offentlige oppdragsgivere kan føle seg forpliktet til å lyse ut oppdrag i åpne konkurranser, selv i situasjoner hvor det i praksis finnes få eller ingen reelle alternativer. 

Andre leverandører kan i teorien levere, men vil ofte måtte starte nesten fra grunnen av: utvikle metodikk, etablere datagrunnlag eller bygge opp feltinfrastruktur.

Forskningsinstitutter

— Konkurransen blir en slagmark, advarer Nina-direktør

Det leder oss til neste paradoks. Forskningspolitikken krever at kunnskap deles mellom ulike miljøer for å øke samfunnsnytten. Men når data og metodikk blir et konkurransefortrinn, vegrer forskerne seg for å by andre på sin dyrt tilegnede kompetanse. Denne utfordringen løser staten med konsulentkontrakter hvor forskningsmiljøet må fraskrive seg alle immaterielle rettigheter.

Anskaffelsesloven slår fast at formålet er å bruke ressursene mer effektivt. Men kan slike konkurranser i realiteten føre til sløsing av offentlige ressurser?

Tid og penger brukes på konkurranser der utfallet burde vært gitt. Samtidig øker risikoen for at langsiktige dataserier eller metodiske standarder brytes opp, at kompetanse går tapt, og at data blir brukt på feil måte.

Et beslektet paradoks oppstår når det faktisk finnes mer enn ett ledende fagmiljø.

instituttsektoren

Aasland ønsker seg mer kunnskaps­lekkasje

I mange forskningsområder er kompetansen fordelt mellom noen få sterke miljøer. Ofte er disse komplementære: Ett miljø kan være ledende på metodeutvikling, et annet på datainnsamling eller analyse. 

Den faglig beste løsningen er å samarbeide. Staten oppfordrer også aktivt til samarbeid mellom sterke forskningsmiljøer, både nasjonalt og internasjonalt.

Men i offentlige anskaffelser kan slikt samarbeid bli problematisk.

Hvis begge fagmiljøene kunne levert tilbudet alene, kan et samarbeid bli vurdert som brudd på konkurranseloven. Dermed kan de bli tvunget til å konkurrere mot hverandre, selv om de burde samarbeide.

Resultatet kan bli at regelverket ikke bare utfordrer etablerte fagmiljøer, men også hindrer den typen faglig samarbeid som forskningspolitikken ellers forsøker å fremme.

Debatt ● Vincent Fleischer

En skjebnetid for forskningsinstituttene er en skjebnetid for Norge

Debatten om instituttsektorens rammevilkår har de siste månedene vist hvor sterkt konkurransen preger forskningssystemet. Vi mener konkurranse er sunt, men konkurranse kan ikke være et mål i seg selv. Da blir forskningssystemet en slagmark.

Målet er effektiv bruk av offentlige ressurser, og derfor bør grunnleggende spørsmål stilles: Når finnes det faktisk et marked? Og når finnes det i realiteten bare ett fagmiljø, eller noen få miljøer som burde samarbeide?

Vi mener disse spørsmålene må inngå i det pågående arbeidet med å forbedre det norske forskningssystemet. Det er stor variasjon innad i offentlig sektor om hvordan anskaffelser håndteres, og vi anbefaler å utforske beste praksis. 

Debatt ●André Brodtkorb

Forsknings­politikken starter i barnehagen

Det bør være mulig innenfor regelverket å både ivareta ledende miljø og legge til rette for samarbeid og konkurranse. Målet må være å sikre effektiv bruk av samfunnets ressurser og bygge videre på de investeringene som staten allerede har gjort.

Et regelverk som er laget for markeder, er ikke nødvendigvis det beste verktøyet for å organisere kunnskap.

Anskaffelsesregelverket og forskningspolitikken har blindsoner for hverandre, og de er akkurat her, i møtet mellom markedstenkning og kunnskapsbygging.

Debatt ● Steinar A. Sæther

Tid for et tverrpolitisk forskningsforlik