Debatt ● Ivar H. Kristensen
Instituttene ut av skyggen: Tre råd til regjeringen
Viktig forskning skjer ikke bare ved universitetene, den skjer også i instituttene — hver eneste dag. I regjeringens gjennomgang av instituttsektoren er det viktig å anerkjenne forskningsinstituttenes viktige rolle i omstillingen av Norge.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Forskningsinstituttenes kraft ligger i den anvendte forskningen. Anvendt forskning er forskning som ligger tett inntil næringslivets og forvaltningens behov. Og det er forskning som evner å omsette kunnskapen i konkrete løsninger. Slik forskning er selve kjernen i instituttsektorens samfunnsoppdrag.
I en verden som fragmenteres, der endringene går raskere og etablerte spilleregler utfordres, er det avgjørende for et lite land å ha en forskning- og innovasjonspolitikk som faktisk virker.
Norges velferd er bygget på respekt for internasjonale handelsregler, kunnskapsbaserte beslutninger og internasjonalt samarbeid. Nå utfordres disse forutsetningene — både innen handel, forskning og globalt samarbeid. Samtidig står vi i en klima- og naturkrise som bare kan løses gjennom forskning, innovasjon og forpliktende samarbeid på tvers av landegrenser.
Norge trenger forskning som gir konkrete løsninger for næringsliv og forvaltning. Det er kjernen i instituttsektorens samfunnsoppdrag.
Behovet for forskning øker. Flere bedrifter etterspør anvendt forskning for å hevde seg i markeder preget av rask teknologiutvikling og skiftende etterspørsel. Konkurransen skjerpes, klimaendringer treffer oftere enn før og kravene til faglig kvalitet og dybde øker.
Universitets- og høyskolesektoren (UH) har forskingsbasert utdanning som sitt primæroppdrag. Med fallende studenttall utfordres finansieringsmodellen og strukturen. Samtidig er behovet for etter- og videreutdanning større enn noen gang. Her ligger det betydelige muligheter for UH sektoren.
Konsulentbransjen leverer analyser og enkeltoppdrag, men utfordres nå kraftig av ny teknologi og økte krav til faglig tyngde. Konsulentbransjen er i omstilling, og «McKinsey-modellen» står for fall.
Midt i dette landskapet befinner instituttsektoren seg — mellom akademia, konsulentmarkedet, næringslivet og offentlig sektor.
Og det er nettopp dette som gjør instituttsektoren så unik: Instituttsektoren kombinerer forskningskvalitet med praktisk problemløsning og systemforståelse.
Instituttsektorens oppdrag er å levere anvendt forskning som gir næringsliv og forvaltning kunnskapen de trenger for å lykkes.
Skal Norge nå klima- og naturmålene og samtidig sikre verdiskaping og beredskap, må alle sektorer omstilles. Mange av disse omstillingene krever forskning som virker — fra leveranser til enkeltbedrifter eller nasjonale og internasjonale standarder og løsninger. Her har instituttsektoren en tydelig rolle.
Regjeringens gjennomgang av instituttsektoren må derfor ikke bli en tannløs beskrivende øvelse. Den må tydeliggjøre forventningene til sektoren — og sikre rammebetingelser som gjør leveransen fra instituttsektoren mulig.
Her er tre grep som vi mener vil gjøre en forskjell:
1. Gi instituttsektoren en tydelig rolle i de store samfunnsoppdragene. Instituttstrategien, langtidsplanen og nasjonale mål for grønn omstilling, teknologiutvikling og beredskap må kobles tettere. Langtidsplanen må også gjerne følges opp med et tverrpolitisk forskningspolitisk budsjettsamarbeid etter modell fra Finland.
2. Rydd opp i virkemiddelapparatet. Finansieringsordningene må bli mer målrettede, mer forutsigbare og bedre samordnet — særlig der forskning, næringsliv og forvaltning må spille sammen. Lette å ta i bruk, krav til å ha med kunnskapspartner og sikre effektivt og forutsigbart gjennomføring mellom næringsliv og instituttsektoren.
3. Sikre et mer langsiktig finansielt fundament for sektoren. For at instituttsektoren skal kunne levere kunnskapen samfunnet er avhengig av, trengs stabile og tilstrekkelige rammer som muliggjør langsiktig kompetansebygging, utvikling av nødvendig infrastruktur og ivaretakelse av beredskapsoppgaver slik intensjonen for eksempel vært med grunnbevilgningen. Denne ordningen i tett samspill med øvrig samordning av virkemidler trengs å forsterkes.
I dag fyller instituttsektoren en funksjon ingen andre kan erstatte.
Universitetene har utdanning som hovedoppdrag. Konsulentmarkedet leverer tjenester uten et bredt samfunnsansvar. Mens instituttsektoren kombinerer forskning, innovasjon, samfunnsoppdrag og beredskap — i tett samspill med næringsliv og forvaltning.
Regjeringens gjennomgang er en mulighet til å styrke denne rollen. Men da må man løfte blikket fra enkeltordninger til systemnivå. Det er der Norges reelle kunnskapspolitiske utfordringer — og muligheter — ligger.
Vi står midt i den største omstillingen siden etterkrigstiden, og instituttsektoren er motoren.
En sektor som er rigget for tempo, samarbeid og løsning. Den kapasiteten må styrkes — ikke svekkes.
La oss innrette politikken deretter.
