Debatten trenger klarere begreper

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Debatten om høyere yrkesfaglig utdanning er viktig — og engasjementet er stort. Det er veldig bra! 

Det er gledelig at forbundsleder i Norsk Sykepleierforbund (NSF), Lill Sverresdatter Larsen, støtter utvikling av høyere yrkesfaglig utdanning på høyere nivåer når vi nå får to søyler i utdanningssystemet. To søyler med to ulike samfunnsoppdrag: En søyle forankret i Fagskoleloven og en i Universitets- og høyskoleloven.

Bekymringen om mulig akademisering av fagskolene, som på hvert sitt vis løftes frem i Khrono av NSF 3. mars og Tommy Hvidsten 18. mars, må tas på alvor. Det er jo nettopp egenarten, den praktiske og erfaringsbaserte kompetansen fra et utdanningsløp med nær tilknytning til arbeidslivet, som sikrer høyere yrkesfaglig utdanning den kvalitet og relevans og som etterspørres i dagens arbeidsmarked. Egenarten er også viktig for å sikre en god arbeidsdeling, noe vi er like opptatt av som NSF. 

Det er imidlertid slik, at vi aldri har foreslått noe som vil svekke egenart eller arbeidsdeling, snarere tvert imot.

Debatt ● Janne Eide Solvang og Aranya Rusli

Kunnskap utvikles også i praksis

Det er behov for å rydde i noen sentrale begreper. Når det tegnes et bilde av at kobling til europeiske rammeverk automatisk vil føre fagskolene inn i en akademisk modell, bygger det etter vårt syn på en sammenblanding av hva disse rammeverkene faktisk er — og hvordan de brukes.

Et bredt flertall på Stortinget har slått fast at det skal etableres kobling til ECTS for fagskoleutdanninger på nivå 6 og 7. Dette er et viktig grep for å sikre mobilitet, transparens og likeverd for studentene. ECTS er et verktøy for å synliggjøre arbeidsbelastning og læringsutbytte. Det sier ikke noe om hvorvidt en utdanning er akademisk eller yrkesfaglig. 

Spørsmålet er derfor ikke om fagskolene skal være del av et europeisk system, men hvordan dette gjøres på fagskolenes premisser.

Vi må i denne debatten også skille mellom EHEA (det europeiske samarbeidet om høyere utdanning) og QF-EHEA (kvalifikasjonsrammeverket innenfor dette samarbeidet). Fagskolestudentene (ONF) har vært tydelige på at høyere yrkesfaglig utdanning skal være lesbar mot QF-EHEA, ikke at fagskolene skal «innlemmes» i universitets- og høyskolesektoren eller underlegges samme institusjonelle logikk. Dette er et avgjørende skille.

akkreditering

Nokut-køen har krympa

QF-EHEA beskriver nivåer og læringsutbytte. Det er et referanserammeverk — ikke et institusjonelt system. Å gjøre fagskoleutdanninger lesbare opp mot dette handler om å sikre at nivå 5—7 forstås i en europeisk sammenheng, ikke om å gjøre fagskolene til universiteter. Det er snakk om lesbarhet og ikke om «medlemskap», slik Tommy Hvidsten formulerer det. 

Og for ordens skyld; ONF har selvsagt aldri sagt eller ment at høyere yrkesfaglig utdanning på nivå 6 og 7 skal kalles «bachelor» og «master». Vi har snarere vært klare på at både nivå og egenart skal tydeliggjøres i gradsbetegnelsene og at det nettopp derfor må hete yrkesbachelor og yrkesmaster.

Når den yrkesfaglige søylen nå skal reise seg, så ser vi jo tydelig at Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk (NKR) er lite arbeidslivsorientert og utelukker yrkesfaglige kvalifikasjoner på et høyere nivå. 

Derfor må NKR revideres, slik Kunnskapsdepartementet nå har tatt initiativ til, sånn at vi får et kvalifikasjonsrammeverk som favner mangfoldet i utdanningstyper og innfallsvinkler.

Kvalifikasjonsrammeverkene har i Europa de senere årene utviklet seg til viktige instrument for å vise både nivået på eksisterende kvalifikasjoner og relasjonen mellom disse. Nettopp dette er helt sentralt for et kvalifikasjonsrammeverk. At både nivået på kvalifikasjoner og relasjonen mellom disse tydeliggjøres er viktig både for institusjoner som utsteder disse, myndigheter som godkjenner dem, studenter som mottar dem og arbeidsgivere som bruker dem. Kvalifikasjonsrammeverket skal tydeliggjøre nivå og vise relasjon mellom alle eksisterende kvalifikasjoner som man utdannes til i et gitt land. Det er da heller ingen andre land i Europa, så vidt oss bekjent, som opererer med adskilte «søyler» i kvalifikasjonsrammeverket.

Debatt ● Kiønig og  Foss

Nå må vi slippe innovasjons­kraften i fagskolene løs

Nasjonale kvalifikasjonsrammeverk er helt overordnede styringsverktøy. De må favne et mangfold av kvalifikasjoner med ulikt innhold og ulik profil. De generiske nivåbeskrivelsene etablerer et referansepunkt som synliggjør hva slags kunnskaper, ferdigheter og kompetanse som forventes og kreves av studenten. Dette prinsippet er helt avgjørende for å oppnå likeverd mellom akademiske og yrkesrettede kvalifikasjoner, noe vi forstår at NSF og Tommy Hvidsten også ønsker.

I Tyskland beskrives for eksempel «kunnskap» på EQF 6 på følgende måte: En kandidat:

• har kunnskap om vitenskapelige prinsipper og/eller praktisk bruk av tekniske spesialiteter
• har kunnskap og kritisk forståelse av teorier og metoder og/eller bred og integrert kunnskap om yrke, inklusive pågående teknisk utvikling

Bruken av «og/eller» understreker at det eksisterer åpenbare innholdsmessige forskjeller mellom ulike kvalifikasjoner — for eksempel akademisk og yrkesrettede. Samtidig bygges det bro mellom disse ulike kvalifikasjonene gjennom å vise til felles forventninger hva angår innsats og mestring av kompleksitet.

Dette er nettopp årsaken til at Det europeiske rammeverket for kvalifikasjoner (EQF) — og alle nasjonale kvalifikasjonsrammeverk i Europa som henviser til EQF — opererer med enhetlige nivåbeskrivelser — for nivåene 5 — 7 som understreker likeverdet mellom ulike kvalifikasjonstyper, og forskjellene gjennom «og/eller» som i det tyske eksempelet over. 

Fagskolestudentene frykter nå at vi skal lage et svært spesielt system i Norge som skiller mellom a og b i et kvalifikasjonsrammeverk — uten felles nivåbeskrivelser. Dette mener vi kan gi sektorbarrierer som gjør livslang læring spesielt vanskelig i Norge, og hindrer transparens og mobilitet. Det er det vel ingen som ønsker seg?

Debatt ● Jens Christian Thysted

Yrkesfaglig utdanning er ikke billig, uansett nivå

Enhetlige nivåbeskrivelser handler heller ikke på noen måte om å bli likere. Formuleringen «og/eller» sikrer ulike egenarter, slik vi ser i eksempelet fra Tyskland. Vi er hjertens enig med Tommy Hvidsten og NSF om viktigheten av egenart og arbeidsdeling. Det er imidlertid ikke slik at enhetlige nivåbeskrivelser eller lesbarhet i Europa medfører en «akademisering».

Etableringen av en egen yrkesfaglig søyle i utdanningssystemet er et historisk viktig grep. Poenget er ikke å gjøre utdanningene like, men å gjøre dem likeverdige og gjensidig forståelige. Dersom vi avviser europeiske referanserammer av frykt for akademisering, risikerer vi det motsatte av det vi ønsker: mindre mobilitet, svakere anerkjennelse og dårligere karriereveier for fagskolestudentene. Det vil slå tilbake på studentene først og i neste omgang arbeidslivet. Det kan svekke rekruttering, svekke mulighetene for livslang læring og legge hindringer i veien for å dekke landets kompetansebehov.