Dette kontoret er fullt av menneske­levninger: ­— Hun døde i Stavanger

— «Ryddig» er et relativt begrep. For en utenforstående ser kontoret mitt kaotisk ut, men selv vet jeg jo hvor alt er, sier Sean Dexter Denham til Khrono.

På kontoret hans på Arkeologisk museum ved Universitetet i Stavanger (UiS) er det kanskje ikke så ryddig …

Men spennende er det i hvert fall.

Skjelett­puslespill

Denham er forsker og osteolog, og jobber for det meste med gamle skjelett og menneskelevninger, noe kontoret hans også er stappfullt av.

Under laboratoriebenken står det for eksempel en gammel trekasse, som faktisk har betydd mye for Denham.

— Kassen ble brukt til å transportere et sett med skjelettrester til og fra Oslo i 1970. Under transporten ble restene blandet, slik at det var umulig å identifisere hvilke knokler som hørte sammen. I 2010 fikk jeg i oppgave å løse dette problemet, og prosjektet banet vei for min videre karriere, forteller han.

Blant de mange menneskelevningene på Denhams kontor, finner vi en kvinne som døde i Stavanger for rundt 1000 år siden.

— Alle levningene stammer fra mennesker som døde for lenge siden, hver og en med sin egen unike livshistorie. Denne unge kvinnen døde i Stavanger. Selv om hun var ung, hadde hun en slitasje på skjelettet som tilsier at hun var en langt eldre person. Hun var fattig, levde et liv med hardt kroppsarbeid, bar tunge lass på ryggen og må ha hatt konstante smerter, forteller Denham engasjert.

— Dette er hodeskallen til en soldat som viser flere tilfeller av stump vold og et stikk fra et spyd eller en pil som etterlot ham med et permanent hull i hodeskallen, fortsetter han.

«Gal fyr på loftet»

— Hva er det beinet der?

— Det stammer fra en person som opplevde et alvorlig traume i kneet, hvoretter lår- og leggbeinet vokste sammen til ett langt bein og gjorde ham invalid. Det må ha vært fryktelig smertefullt, men likevel overlevde han, noe som betyr at det var noen som tok vare på ham og sørget for at han fikk mat, husly og klær. Han ble ikke bare overlatt til seg selv, forsikrer osteologen.

Han sier videre at museet har notorisk dårlig kontorplass, og at han i starten av karrieren ble flyttet rundt over alt.

— De første årene delte jeg dette kontoret med en paleobotaniker. Men eskene med knokler fortsatte å hope seg opp, og jeg antar at det å dele kontor med både én levende og en rekke døde individer mistet sjarmen etter hvert. Da hun gikk videre, bestemte museet seg for å gjøre rommet om til et dedikert osteologikontor og -laboratorium, forteller Denham.

— Du er ikke så tilgjengelig her oppe på loftet?

— Nei, dette må være et av de minst tilgjengelige rommene i bygget, men det er kanskje passende, gitt funksjonen. En del av det å behandle menneskelige levninger med verdighet innebærer at de ikke står på åpen utstilling. Dette betyr også at folk aktivt må oppsøke meg. Ingen går noen gang bare tilfeldigvis forbi kontoret mitt. Det er fantastisk for produktiviteten, men elendig sosialt sett, humrer Denham, før han legger til:

— Jeg er den gale fyren på loftet med skjelettene!

Fem kjappe

— Hva er det viktigste arbeidsverktøyet du har på kontoret?

— Tannutstyr og stive malerkoster. Knokler er som regel ganske skitne når de kommer opp av bakken, og dette verktøyet er perfekt for å rengjøre dem.

— Hvor viktig er det for deg at kontoret er ryddig?

— Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har hatt et ryddig kontor.

— Hjemmekontor eller kontor på jobb, hva foretrekker du, og hvorfor?

— Hvis jeg virkelig må konsentrere meg om en arbeidsoppgave som ikke krever tilgang til utstyr eller materiale, foretrekker jeg hjemmekontor. Arbeidskontoret mitt er fullt av fristelser for en osteolog. Det er alltid en eller annen eske med knokler som burde undersøkes, eller en idé jeg har hatt liggende i bakhodet som jeg får lyst til å utforske. Det er derfor lett å bli distrahert.

— Hva sier kontoret ditt om deg som person?

— Jeg vet ikke. Konen min er nok den beste personen å spørre. Jeg antar at «eksentrisk» er et godt ord, «litt vimsete» er kanskje mindre flatterende, men likevel en treffende beskrivelse. Jeg vil gjerne tro at det gjenspeiler mine brede interesser. Bokhyllene mine spenner fra morfologien til fiskearter i Nordsjøen, via bioinformatikk og tidlig islamsk keramikk, til forskningsetikk og kryptografi.

— Hvis du kunne dele kontor med en annen akademiker, hvem ville du valgt, og hvorfor?

— Vel, han er død nå, men jeg vil si Stephen J. Gould, en amerikansk paleontolog. En mester i å formidle komplekse ideer på en tilgjengelig måte. Jeg forestiller meg at det å være rundt ham ville forbedret skriveferdighetene mine. Ellers ville jeg valgt min tidligere mentor og doktorgradsveileder, Finbar McCormick. Han er en nær venn som er fantastisk til å gi smertefullt direkte, men også ekstremt nyttige råd.