Debatt ● Hanne Bjørk

Fra fragmentering til fart og retning

Slik kan vi skape et mer effektivt innovasjonssystem som styrker forsvar, sikkerhet og beredskap.

Smilende kvinne i portrett mot grå bakgrunn
Vi trenger større, mer langsiktige programmer, slankere forvaltning og tydeligere prioriteringer, skriver forfatteren.

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Norge står ved et veiskille i både forsknings-, innovasjons- og næringspolitikken. Sikkerhetspolitisk uro, rask teknologisk utvikling og økende konkurranse utfordrer vår evne til å utvikle løsninger og leverandører som svarer på nye trusler raskt nok. 

Samtidig har vi behov for å skape flere fremtidsrettede arbeidsplasser og industri, som igjen kan styrke beredskapen og utholdenheten i kriser og krig.

Da bør innovasjonspolitikken og næringspolitikken spille bedre sammen.

Norge har falt på flere internasjonale innovasjonsmålinger de siste årene. Vi sakker akterut i forhold til våre nordiske naboer på andelen FoU-investeringer i næringslivet. Elisabeth Holvik treffer spikeren på hodet i en artikkel i Finansavisen 10. januar når hun beskriver konsekvensene av at norske gründere flykter landet

Når vi mister kompetanse, gründere og næringslivsledere på grunn av dårlige rammebetingelser, reduseres ikke bare skatteinntekter til staten, men vi får lite igjen for de offentlige investeringen vi bruker på utdanning, forskning og tidlig fase selskapsutvikling, poengterer Holvik.

Jeg stemmer i, og slår et slag for at vi nå må gå fra å diskutere enkelttiltak, som sivilisering av forsvarsforskningen og etablering av private forskningsfond, til å se på hvordan hele systemet av virkemidler, aktører og rammebetingelser for innovasjon og næringsutvikling kan skrus sammen på en mer effektiv måte. 

Tiden er inne for å utvikle et innovasjonssystem og en næringspolitikk som kan levere på farten, retningen og konkurransekraften vi nå trenger.

Så, hva er problemet?

Regjeringen la frem en ny stortingsmelding om forskning og innovasjon i 2025 som ett svar på hvordan norsk omstilling skal styrkes gjennom teknologi, innovasjon og bedre kunnskapsgrunnlag for politikkutvikling og beslutningstaking. Tiltakene som foreslås er mange, men det blir enkelttiltak uten at det stilles spørsmål ved om summen av tiltakene bidrar til å gjøre hele forsknings- og innovasjonssystemet blir mer effektivt slik at løsninger utvikles raskt nok.

Jeg vil hevde virkemidlene for forskning og innovasjon i dag er for fragmenterte — både innenfor det sivile og det militære økosystemet. Vi har for mange virkemidler og aktører som forvalter hver sin ordning, ut ifra ulike målsettinger og kriterier. Resultatet er at innovasjonsløpene, fra behovsforståelse til kommersialisering, blir oppstykket og delt. 

Vi mangler tilstrekkelig helhet og sammenheng. Dette svekker farten, retningen og verdiskapingen.

I tillegg er administrasjonskostnaden høy. For mye tid går til søknadsskriving, rapportering og oppfølging av små tildelinger. Dette er ikke verdiskapende. 

Vi trenger større, mer langsiktige programmer, slankere forvaltning og tydeligere prioriteringer. Innovasjonsløpene må henge sammen — fra idé til marked — og virkemidlene må forsterke hverandre, lage sammenhenger og skape forutsigbarhet og øke gjennomførings­hastigheten.

Rammebetingelsene for industrien er i tillegg uforutsigbare, noe som hemmer investeringsvilje fra private aktører. Da mister vi den viktige verdiskapingen i siste fase av innovasjonsprosessen, der selskaper og leverandører vokser, blir robuste og i stand til å levere på større kontrakter nasjonalt og internasjonalt. 

Anskaffelser som gjøres av det offentlige og av statseide selskaper, utnyttes ikke som innovasjonsmuskel og næringspolitisk virkemiddel, selv på områder hvor vi nå trenger å styrke vår nasjonale egenevne gjennom å utvikle sikre og/eller nasjonale leverandørkjeder.

Her kan vi lære fra forsvarssektoren.

Etter andre verdenskrig la Finn Lied grunnlaget for den strategiske innretningen av Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) gjennom sine 26 år som direktør. Han hadde en klar visjon om at Forsvaret skulle moderniseres, samtidig som det nye næringslivet i Norge skulle bygges gjennom spisset satsing på anvendt forskning og teknologiutvikling. 

Dette ble kombinert med målrettet bruk av offentlige investeringer for å utvikle ny industri. Han var opptatt av at forsvarspolitikken, energipolitikken, FUI-politikken og næringspolitikken skulle henge sammen og gjensidig forsterke hverandre. 

Langsiktige investeringer i forskning og teknologi for utvalgte satsinger og militære anvendelser, sammen med offentlige utviklingskontrakter til norske leverandører, var hans kongstanke. Dette ble kombinert med strategiske anskaffelser fra nære allierte der vi ikke selv hadde nasjonale ambisjoner. 

Resultatet? Militære nisjesystemer som er svært konkurransedyktige, og norsk forsvarsindustri som hevder seg godt internasjonalt.

Når Regjeringen nå skal samordne en større del av sivil og militær forskning med mål om å styrke totalforsvar og beredskap, må målet være et mer ressurseffektivt, mindre fragmentert, mer sømløst og sammenhengende system. 

Det handler ikke om å legge til flere tannhjul, men om å designe et maskineri der virkemidler og incentiver til forskning, innovasjon, offentlige investeringer og næringsutvikling virker bedre sammen.

I tillegg bør vi lage et veikart som gir retning og prioritering av hvilke satsingsområder vi som nasjon skal samle oss om; hva vi selv skal bli internasjonalt ledende på og hvor vi vil basere oss på samarbeid og partnerskap med andre nasjoner.

Først når vi får disse politikkområdene og virkemidlene til å spille effektivt sammen i et helt nytt system, kan vi forvente å høste gevinster i form av verdiskaping for næringslivet, internasjonal konkurransekraft og styrket beredskap i møte med klimaendringer og sikkerhetspolitisk uro.

Powered by Labrador CMS