Samme forskningssystem — men hvor er viljen til kompromiss?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

De siste ukene har debatten vært intens. Forsknings- og høyere utdanningsminister Aasland har understreket at staten skal sette retning. Ledere i sektoren etterlyser mer målrettet og forutsigbar satsing. Kritikere peker på hvordan dagens finansieringsmodell virker i praksis. 

Ambisjonene er høye. Uenigheten gjelder mekanismene.

Det er legitimt at politiske myndigheter prioriterer hvilke samfunnsoppdrag forskningen skal bidra til å løse. Bruken av fellesskapets forskningsmidler forplikter. Retning kan ikke overlates til tilfeldigheter eller summen av enkeltstående prosjekter.

Debatt ● Tor Grande og Lars Andresen

– Det er tid for å satse målrettet på forskning

Samtidig er det like legitimt å erkjenne at den konkurransebaserte modellen vi har valgt, systematisk belønner historisk merittering. Siteringer, impact-faktor, H-indeks og tidligere tildelinger fungerer ikke bare som kvalitetsindikatorer — forskning viser at disse måltallene styrer fremtidig tilgang til ressurser og forskningsmidler i praksis. 

Det skaper solide og produktive miljøer. Men det gjør også systemet mer kontinuitetsorientert enn vi ofte liker å innrømme.

Yngre forskere søker seg mot etablerte miljøer fordi det er der lønn, oppgaver og stabilitet finnes. Resultatet er at nye retninger må finne plass innenfor forskningsrammer som allerede er definert. 

Dette er ikke uttrykk for svakhet hos forskerne. Det er en konsekvens av hvordan insentivene i den norske forskningsmodellen er bygget opp.

Debatt ● Erik Eriksen

Aaslands forskningspolitikk

Parallelt skjer det en annen bevegelse. 

Forskningsinstitusjoner som må sikre en større andel privat finansiering for å opprettholde aktivitetene, tilpasser naturlig deler av sin virksomhet til de investeringsområdene hvor finansiering er tilgjengelig. Det er rasjonell tilpasning til rammebetingelser.

Når offentlige prioriteringer og private investeringssignaler ikke samordnes, får vi et system som trekker i flere retninger samtidig. Ingen enkeltaktør trenger å gjøre noe galt for at forskningsresultatene skal bli fragmenterte.

Politikere og forskere opererer innenfor det samme forskningssystemet, men med ulike logikker og prioriteringer. Likevel fremstår det som om kompromiss er vanskeligere enn noen gang.

Politikken forsvarer styringsretten. Forskerne forsvarer autonomien. Forvaltningen forsvarer modellen.

Debatt ● Peter Fusdahl

Når forskningen snakker, men politikken ikke hører

Alle hensyn er forståelige. Det som i mindre grad synes til stede, er viljen til å justere egne premisser i møte med den andres rasjonalitet.

Kanskje bør vi derfor være varsomme med én ting: La oss ikke gjøre konkurranse som fordelingsmodell til konkurranse som samtaleform.

Konkurranse kan være et kostnadseffektivt redskap for å fordele midler. Men dersom dialogen om hvordan forskningssystemet skal videreutvikles til det beste for samfunnsoppdraget reduseres til en argumentasjonskamp mellom politikere og forskere, har vi bare flyttet konkurranselogikken ett nivå opp — da gjentar vi strukturen vi forsøker å forbedre.

Forskningsinstitutter

— Konkurransen blir en slagmark, advarer Nina-direktør

En bedre retning skapes ikke av skarpere og mer hardtslående argumentasjon. Den skapes av viljen til å justere seg — også når det koster litt prestisje.

I komplekse systemer oppstår robuste løsninger når sterke interesser møtes og forplikter seg på en felles kurs — ikke når de forsvarer sine posisjoner uendret. Politikken må definere hva som skal løses. Forskningen må ha frihet til å organisere arbeidet som gir best kunnskap. 

Men mellom disse nivåene må det finnes en reell og strukturert dialog før prioriteringene låses i detaljerte utlysninger og budsjetter.

Vi kjenner argumentene. Vi kjenner mekanismene. Nå gjenstår spørsmålet om viljen: Ønsker vi faktisk å utvikle systemet videre — eller fungerer dagens modell godt nok for dem som allerede har lært å leve med den?

økonomi

Rapport: Dårligere økonomi gir mindre forskning ved universiteter og høgskoler