Skal vi «slå opp» med de kommersielle forlagene?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Fagfellemodellen for publisering av vitenskapelige artikler er under sterkt press fra flere hold. Dette skyldes blant annet oppblomstringen av såkalte predator-tidsskrift, og mer utstrakt bruk av KI i skrive- og vurderingsprosessen. Her vil vi imidlertid problematisere finansieringsmodellen til kommersielle forlag. 

Fremveksten av kommersielle forlag, som særlig skjøt fart i etterkrigstiden, ble sett på med blandede følelser i akademia. Man var skeptisk til kommersialiseringsaspektet, men på den andre siden kunne de nye forlagene effektivisere publiseringsprosessen, og i tillegg tilby spissede journaler til fagområder som aldri før hadde hatt sitt eget tidsskrift. 

Debatt ● Rektorene ved NTNU, UiO, UiB og UiT

Er tiden kommet for et oppgjør med måten vi i dag publiserer?

Forlagene har, naturlig nok, en finansieringsmodell. I grove trekk ser den ut som dette: I første rekke sitter (for det meste) ubetalte forskere som redaktører i tidsskriftene. Redaktørene fordeler artikler ut til forskerstanden som gjennomfører gratis fagfellevurdering, indirekte finansiert over skatteseddelen. Blir artikkelen godkjent må forfatteren betale publiseringskostnader; det koster ofte mellom 30 000-60 000 kr å få den åpent tilgjengelig - såkalt “Open Access” som finnes i et bredt spekter av valører. 

Dersom de dyreste åpen-tilgang opsjonene ikke blir valgt, må de samme skattebetalerne også finansiere tilgangen til artiklene gjennom skyhøye abonnementsavgifter; i 2018 brukte nasjonale institusjoner omtrent 90 millioner på tilgang til Elsevier, og omkring 500 millioner totalt samlet på de store forlagene. 

Det er ikke gratis å drive et forlag. Men, når enkelte av disse aktørene har profittmarginer opp mot 40 prosent - ved å bruke forskere som gratis arbeidskraft - tenker vi at kunnskapsprofittørene har gjort sitt. Vi slår opp. 

Debatt ● Jan-Ole Hesselberg

BOTT-rektorene har rett. Forlagsavtalene må vekk.

La det være sagt: Vi har ingen prinsipiell motforestilling til kommersielle aktører i publiseringssystemet; de kan være både konstruktive og innovative bidragsytere for å videreutvikle systemet. Men elefanten i rommet er at forlagene tjener mer penger jo flere artikler de publiserer. Og det er nettopp publiseringskostnadene som pekes ut som den fremtidige forretningsmodellen, ifølge en ny NIFU-rapport.

Som forsker i et rikt land som Norge er det fort å ignorere dette kostnadsaspektet. Særlig for forskere som må rekke søknadsfrister; modellen for forskningsfinansiering er i stor grad basert på allerede publisert forskning. Tenk om denne profittandelen heller kunne bli brukt på å finansiere mer forskning? Det hadde vært et kjærkomment bidrag for å øke tilslagsprosent hos Forskningsrådet. 

Det er imidlertid flere som problematiserer de store profittmarginene. Og vi erfarer at det er en pågående, skjønt svært gradvis trend der forskere vender seg bort fra de store kommersielle forlagene, både som forfattere og fagfellevurderere. 

Debatt ● Marit Moe-Pryce

Det er tid for KI-dugnad

Slik idealisme kan imidlertid få konsekvenser: Som forfatter vil man ha færre relevante tidsskrift å publisere i, som også inkluderer “high-impact”, eller nivå-2, journaler. I ytterste konsekvens kan dette gi et dårligere inntrykk av forskningssøknader i sammenligning med andre - i et system som allerede er preget av hard konkurranse. 

Vi ønsker allikevel å ta til orde for en kollektiv dreining fra rent kommersielle forlag, men det må strukturelle endringer til. 

Nylig har flere europeiske organer for forskningsfinansiering uttrykt støtte til Open Research Europe - en åpen og avgiftsfri publiseringsplattform, også kjent som Diamond Open Access. En slik overgang må imidlertid forankres, og implementeres, hos forskerne først. Dette er en stor utfordring, da vi forskere ofte hverken har tid eller lyst til å tenke på dette - vi sitter jo opptatt med å publisere artikler som skal gi forskningssøknadene våre kredibilitet. 

publisering

120 tidsskrifter «svarte­listet» internasjonalt. Godkjent i Norge

I praksis er dette forsknings-FOMO (Fear Of Missing Out). Vi tror at flertallet i akademia er enige i at vi må gå til åpne og avgiftsfrie publiseringsplattformer, men hvem vil ta det første steget? 

All den tid vi forskere blir sittende på gjerdet å vente på at våre fagfeller skal etablere nye nivå-2 tidsskrift som erstatter de nåværende, utsetter vi denne overgangen. Vi trenger derfor veletablerte forskere til å gå foran som gode eksempler! Tar du utfordringen? 

Men, sett at du blir invitert med på en artikkel til en prestisjefull journal, som Nature eller The Lancet. Hva gjør du da? Vi mener ikke at et sånt potensielt karrieredefinerende øyeblikk skal avblåses basert på en enkeltpersons idealisme. 

publisering

Titusenvis av artikler er skrevet av redaktørene selv: — Uredelighet

Vi må snu som kollektiv, på samme måte som at det må politiske løsninger til for å løse miljø- og klimakrisene. 

Å slå opp med de store kommersielle forlagene krever at fagmiljøene etablerer hvilke tidsskrift som er egnet for sin disiplin - gjerne med bistand fra publiseringsutvalget. Og, ikke minst, at noen veletablerte forskere baner vei; den mest effektive måten er kanskje å bli redaktør for et Diamond Open Access tidsskrift. 

Hvem vet, kanskje er dette et steg i retning av å stable fagfelle-modellen på beina igjen, slik at den kan nyte den respekten den er ment til å ha? Vi håper det. 

Debatt ● Maja Nordtug og Solveig Topstad Borgen

Fagfellevurderingskrisen er krise for yngre forskere