Debatt ● Melina Duarte
Ex.phil. for fremtiden etter KI
Fra høsten skal rundt 1700 studenter per år kun vurderes gjennom muntlig eksamen i ex.phil. ved UiT, både på campus og på nett. Derfor gjør vi det.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Verden har blitt mer kompleks. Teknologi utvikler seg raskere enn institusjonene våre, offentligheten blir mer polarisert, og stadig flere institusjoner svekkes. I en slik verden blir filosofi ikke mindre relevant, men mer.
Filosofi handler ikke om å kunne navnet på filosofer eller å gjengi teorier. Den handler om å lære hvordan man tenker: å analysere, skille, begrunne, utfordre antakelser og bygge argumenter som tåler og velkomne motstand.
Kritisk tenkning er en ferdighet som dannes gjennom praksis i filosofi. Den læres ved å lese krevende tekster, tolke dem, teste ideer i samtale, og formulere seg presist både skriftlig og muntlig og for forskjellige målgrupper.
Det er også derfor kritisk tenkning er en form for samfunnsberedskap. Et demokratisk samfunn tåler uenighet, men det tåler dårlig en offentlighet som er lett å manipulere.
Når grunnleggende prinsipper i institusjonene våre utfordres, trenger vi også borgere som kan vurdere argumenter og konsekvenser og støtte reorientering av institusjonene våre. Filosofi trener normativ dømmekraft: evnen til å stille spørsmålet om hvordan institusjonene våre bør være — og dermed ikke er paralysert når pilarene faller bort.
I Norge, også i Danmark, har examen philosophicum (ex.phil.) lenge vært et konkret uttrykk for denne ideen: at alle studenter, uansett fag, skal få en felles arena der argumentasjon, begrunnelse og normativ refleksjon står i sentrum. Ved UiT Norges arktiske universitet tar ex.phil. nå et steg videre for å sikre fagets beredskap for framtiden etter KI.
Før KI var skriftlige oppgaver avgjørende i eksamen på ex.phil. På campus var eksamen todelt: semesteroppgave og muntlig eksamen. På nett var eksamen todelt: semesteroppgave og hjemmeeksamen. Nå har dette blitt endret.
Fra høsten skal rundt 1700 studenter per år kun vurderes gjennom muntlig eksamen, både på campus og på nett.
Muntlig eksamen har lenge vært en tradisjon i Tromsøvarianten på campus, nettopp fordi formidling av komplekse ideer og muntlig drøfting er en sentral kompetanse i samfunnet. Det nye er at vi nå gjennomfører digital muntlig eksamen for nett-ex.phil. også.
Med pedagogisk, teknisk og juridisk støtte fra UiTs prosjekt «Nye vurderingsformer», hands on fra instituttledelsen med fagansvarlig for ex.phil., Jan Harald Alnes og meg, og involvering fra hele fagmiljøet og instituttadministrasjon, satser vi på å ruste studentene våre for framtiden.
Samtidig betyr ikke dette at skriving blir mindre viktig. Tvert imot.
Skriftlig trening forblir helt sentralt i emnet, men den flyttes tydeligere over i arbeidskravene: studentene skriver, får tilbakemeldinger, og får anledning til å diskutere teksten sin med lærere. Skrivingen blir dermed enda tydeligere et verktøy for læring, ikke bare et produkt som skal leveres i byttet for karakter.
Hvorfor er dette et godt grep?
For det første fordi KI har endret studentenes vurderingslandskap. Mange av våre studenter opplever et press om å bruke KI for å oppnå bedre karakter på skriftlige oppgaver. Selv når sensorene ikke belønner standardiserte svar (faktisk gjør man det motsatte), ser både vi og studentene hvordan KI kan gi tekster som er glatte, velstrukturerte og overbevisende uten at det nødvendigvis reflekterer studentens egen forståelse. Når essayet ikke lenger er karaktergivende, senker vi insentivet til å outsource det som faktisk skal trenes: tenkning, tolkning og begrunnelse. Og vi gir rom for noe som er helt avgjørende i filosofi: intellektuell risiko. Studenter tør lettere å prøve ut nye drøftinger når skriftlig oppgaven ikke er det som avgjør karakteren.
For det andre tester muntlig eksamen i større grad reell kompetanse. I en samtale må studenten forklare, presisere, forsvare og justere. De må demonstrere at de forstår begrepene, ser forskjeller mellom posisjoner, og kan følge en begrunnelseslinje med konsistens. Dette er også mer i tråd med hva vi egentlig ønsker å måle i ex.phil.: ikke bare tekstproduksjon, men dømmekraft.
For det tredje styrker det rettferdigheten i læringsarbeidet. Når vurderingen forutsetter at studenten kan redegjøre for egne tanker og eget skriftlig arbeid i samtale, blir det vanskeligere å «freeride», altså å komme seg gjennom ved å lene seg tungt på hjelp som ikke gir reell kompetanse. Det handler ikke om mistenksomhet. Det handler om at innsats i læring faktisk skal lønne seg og motivert studenter vil skille seg fra de umotivert.
For det fjerde gir det studentene mer eierskap til vurderingsformen. Studentene får diskutere en tekst de har skrevet selv, og ideene som står i den, med to lærere, i tillegg til å svare på noen spørsmål fra pensum. Eksamen blir mer dialogisk og dekker både dybde og bredde. Studenten er ikke bare «oppe i» noe vi har bestemt, men oppe i noe de selv har arbeidet med, reflektert over og skal kunne stå for. Dette skal dempe prestasjonsangst blant studenter.
Og for det femte gjør dette det mulig å bygge en mer tillitsbasert vurderingskultur. I stedet for å møte KI med stadig mer overvåkning, tekniske kontrollregimer da lærer blir til kildehenvisningsdetektiver og kompliserte identitetsrutiner da lærer blir til politi, kan vi velge en vurderingsform der menneskelig dømmekraft står i sentrum. Vi satser på en god og lærerik faglig samtale i et fagmiljø som har lang erfaring i muntlig vurdering.
Men en ny eksamensform kan ikke endres alene. Den må henge sammen med undervisningen. Hvis vi vil vurdere muntlig drøfting, må vi også gi studentene muligheter til å trene det. Derfor har det også vært viktig for oss å utvikle undervisningen.
Tidligere har nett-ex.phil. vært mer asynkron på grunn av fleksibilitet. Nettemnet mister ikke fleksibiliteten, men får nå flere valgfrie digitale og synkrone komponenter som simulerer muntlig eksamen ved at studenter kan øve i roller som samtalepartnere og sensor. Det er et grep for bedre sammenheng mellom læringsmål, undervisning og vurdering.
Det er ingen tvil om at KI har allerede revolusjonert utdanning. Samtidig er det verdt å minne om at KI er bare et problem hvis det blir en snarvei til læring og hindrer utvikling av vesentlig kompetanser vi skal trenge i framtid. Vi har sett samme mønster igjen og igjen og apokalyptiske tenkning rundt teknologi.
I Platons Phaedros introduserer Sokrates et perspektiv om skriften som en destruktiv teknologi som tømmer mennesker for ekte hukommelse, som erstatter hukommelse med påminnelsen, som gi visdommens skinn uten visdom. Skriften ble også sett som snarvei til læring av viktig kompetanser. Kalkulatoren kan ha blitt en snarvei som svekket tallfølelse og matematisk tekning. Tastaturet gjør oss effektive, men når håndskrift forsvinner, kan vi også være i ferd til miste en form for langsom bearbeiding som styrker forståelse. Og GPS er fantastisk — helt til batteriet dør.
Poenget med dette er ikke å romantisere «det gamle». Teknologi har gjort oss mer effektive og mer mektige. Vi kan ha uendelig mere minne med skriften enn før, vi kan beregne uendelig større tall enn før, skrivning og lesning ble mere tilgjengelig, og vi kan lettere finne veien i alle kantene i verden.
Men dette er bare positivt hvis vi lærer å bruke KI som et verktøy uten å gi fra oss dømmekraften.
Her ligger ex.phil.s samfunnsoppdrag: å trene den menneskelige dømmekraften som gjør at vi kan bruke verktøy uten å bli styrt av dem. Nyere forskning antyder at filosofi faktisk kan gjøre studenter bedre til å tenke, målt i verbal og logisk resonnering, samt intellektuelle dyder som nysgjerrighet og åpenhet. Dette gjelder også når man kontrollerer for at filosofi kan tiltrekke seg sterke studenter i utgangspunktet.
I en tid der fristelsen til snarveier i studieløpet er stor, blir evnen til å tenke selv — kritisk, strukturert og kreativt — en form for makt. Hvis det stemmer at «i de blindes land er den enøyde konge», da skal vi danne konger hos oss fremover.
