Sosial mobilitet krever politisk prioritering

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

På årets kontaktkonferanse for universiteter og høgskoler var forsknings- og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland tydelig på at sosial mobilitet, at flere — uavhengig av bakgrunn — får komme inn i og gjennom høyere utdanning, er et vesentlig samfunnsoppdrag. Ambisjonen om at høyere utdanning skal være tilgjengelig for alle, uavhengig av sosial og økonomisk bakgrunn, står sterkt i norsk utdanningspolitikk og er en ambisjon jeg deler. 

Samtidig bygger dagens finansieringssystem for universiteter og høyskoler på en implisitt forutsetning om at institusjonene opererer under tilnærmet like rammevilkår. Det gjør de ikke.

Når rammene er de samme, men startstreken er ulik, risikerer vi å reprodusere — snarere enn å redusere — sosiale ulikheter. Lik finansiering gir ikke nødvendigvis like muligheter.

kontaktkonferansen

Statsråd Aasland: — Ja, det blir mer styring

Østfold illustrerer dette tydelig. Fylket har gjennomgående lavere utdanningsnivå i befolkningen enn landsgjennomsnittet, høyere andel unge som ikke fullfører videregående opplæring, og en større andel studenter som er først i familien til å ta høyere utdanning. I deler av fylket vokser nær én av fem barn opp i familier med vedvarende lav inntekt — betydelig over landssnittet.

Det er bakteppet for mange av studentene som møter høyere utdanning i regionen.

Mange kombinerer studier med omfattende lønnsarbeid, flere har omsorgsansvar, og flere møter høyere terskler — faglig, sosialt og økonomisk — inn i akademia. For disse studentene er heltidsstudier ofte en idealmodell snarere enn en reell mulighet. 

Like fullt vurderes både studenter og institusjoner etter de samme tids- og resultatkravene som ellers i sektoren.

kontaktkonferansen

Reagerer på statsrådens svar: — Alltid «kan ikke bruke mer»

I profesjonsutdanningene handler dette samfunnsoppdraget ikke bare om å få studenter inn i høyere utdanning, men om å sikre at de som fullfører, faktisk utvikler den kompetansen og profesjonaliteten yrkene krever. 

Dette blir synlig på andre måter i praksisnære utdanninger. De senere årene har vi sett en økning i antall tvilsmeldinger knyttet til studenters skikkethet. I mange tilfeller handler dette ikke om manglende faglig vilje eller evne, men om sammensatte utfordringer knyttet til språk, helse eller livssituasjon.

Og ja, strengere opptaks- og språkkrav skal absolutt være en del av debatten, men slike tiltak kan samtidig lukke døren for sårt tiltrengt kompetanse og innebære tapte ressurser for både verdiskaping og velferdsstat. 

Erfaringene våre viser at tett oppfølging, forsterket veiledning og målrettede tiltak i mange tilfeller gjør at studenter det er reist tvil om, utvikler den kompetansen og profesjonaliteten som yrkene krever. Dette arbeidet er både tid- og ressurskrevende — og fanges i liten grad opp av dagens finansieringsindikatorer.

Utfordringen er at institusjoner som må ta større ansvar for studenter med behov for tettere oppfølging, fleksible studieløp og sterke støttefunksjoner, i dag har minst strukturelt handlingsrom. 

Finansieringssystemet premierer studiepoengproduksjon og normert gjennomføringstid — indikatorer som i praksis i stor grad reflekterer studentenes sosiale og akademiske utgangspunkt, ikke bare institusjonenes pedagogiske kvalitet.

Resultatet er et system der institusjoner med studenter som trenger mer — mer tid, mer oppfølging og mer tilrettelegging — forventes å levere de samme resultatene, med de samme ressursene. Det er naivt. Og det er risikabelt.

For dersom vi mener alvor med målet om å få flere inn i høyere utdanning, og flere gjennom, kan vi ikke fortsette å late som om kontekst er irrelevant. Et system som belønner raske og lineære utdanningsløp, vil systematisk komme til kort i møte med et mer sammensatt studentgrunnlag.

Debatt ● Jørn Mortensen

Er det egentlig mer utdanning vi trenger?

Ved Høgskolen i Østfold tar vi dette ansvaret. Vi arbeider systematisk med studentoppfølging, fleksible studieløp, praksisnær utdanning og sterk regional relevans. Vi utdanner lærere, sykepleiere, ingeniører og velferdsarbeidere til et arbeidsliv som skriker etter kompetanse — ikke minst i regioner med store levekårsutfordringer.

Men dette kan ikke løses på marginalen. Det kan ikke forventes at institusjoner som opererer i områder med særskilte sosiodemografiske utfordringer, skal kompensere for strukturelle forskjeller gjennom effektivisering, midlertidige prosjekter eller omprioriteringer alene.

Skal høyere utdanning fungere som et reelt virkemiddel for sosial mobilitet, må finansieringssystemet ta høyde for ulikhet i utgangspunkt — ikke bare måle like resultater. 

kontaktkonferansen

Difor vil ho ha studentane tilbake på campus

En reell områdesatsing i høyere utdanning kan for eksempel innebære øremerkede midler til studentoppfølging i utsatte regioner, eller en utjevningskomponent som anerkjenner institusjonenes bredere samfunnsoppdrag.

Spørsmålet er ikke om Norge har råd til en områdesatsing i høyere utdanning. Spørsmålet er om vi har råd til å la være. For hver student som faller fra fordi systemet ikke er rigget for deres virkelighet, betaler vi potensielt prisen senere — i utenforskap, lavere verdiskaping og økt press på velferdsstaten.

Likhet i utdanning skapes ikke ved å behandle ulike institusjoner likt, men ved å gi dem reelle muligheter til å lykkes med sitt samfunnsoppdrag — der de er. Og det, ja det, handler om politisk prioritering.

Økonomi

Stritt år i vente for høg­skoler og universiteter: — Tøft på mange fronter