Debatt ● Bodil Gullseth
Spørsmålet er ikke hvem vi slipper inn, men hvordan vi underviser
Debatten om svake lærerstudenter handler for ofte om sortering fremfor kvalitet. Når studenter med ulike forutsetninger møter standardisert undervisning, er det ikke rart at noen faller fra.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
De siste ukene har vi sett flere oppslag i mediene om lærerstudenter som stryker i matematikk. Forklaringen er ofte den samme: Studentene er for svake, og opptakskravene må økes. Det er en enkel, men lite opplysende analyse.
Når vi vet at studenter kommer til høyere utdanning med ulike forutsetninger, må undervisningen være svaret. Slik fungerer profesjonell pedagogikk. Likevel er det et paradoks at lærerutdanningene, som underviser i tilpasset opplæring, ofte tilbyr nettopp det motsatte: Samme undervisning, samme tempo og samme eksamensform, uavhengig av studentenes behov.
Denne avstanden mellom teori og praksis svekker troverdigheten til utdanningene. Det er vanskelig å ta en lærerutdanning på alvor når den modellerer noe helt annet enn det den lærer bort.
Karakterkravet i matematikk stenger ute uten å løse det egentlige problemet. Det er fullt mulig å bli en god lærer uten toppkarakter i matematikk fra videregående. Utvikling stopper ikke ved 18-årsalderen. Det er nettopp derfor vi har utdanning.
Skolenes landsforbund har lenge vært tydelige på at karakterkravet i matematikk ikke bør være et hinder for opptak. Samfunnet bør være mer opptatt av hvilken kompetanse studentene har når de er ferdige, enn hva de hadde med seg inn.
Høye opptakskrav kan sortere, men de forbedrer ikke undervisningen — og de bidrar til lærermangel.
Vi vet at endret undervisning virker. Sykepleierutdanningen i Namsos reduserte høyt frafall ved å legge om undervisningen: Mer oppfølging, mer variasjon og mer praksisnær læring. Resultatet var flere studenter gjennom studiet — ikke fordi studentene var «sterkere», men fordi undervisningen ble bedre tilpasset.
Prinsippet «øvelse gjør mester» er grunnleggende i matematikk, også i lærerutdanningen. For lærerstudentene handler det ikke bare om faglig forståelse, men om å utvikle trygghet i hvordan man underviser og støtter elevers læring. Dette krever jevn, målrettet øving og undervisning som gir rom for progresjon. «Det er itjnå som kjæm tå sæ sjøl».
Å skylde på studentenes karakterer er ansvarsfraskrivelse. En lærerutdanning som mener alvor, spør i stedet: Hva må vi gjøre annerledes for at disse studentene skal lykkes?
Hvis vi vil ha flere faglig sterke og trygge lærere, må debatten handle om kvaliteten på undervisningen, oppfølgingen av studentene og hvordan forståelse bygges over tid.
Dette handler ikke om skyld, men om ansvar.
