Debatt ● Maja van der Velden, Amna Mahmood, Hege Hermansen og Terje Einarsen

UiOs ledere tar ikke forskningsetikk på alvor

Det er bekymringsfullt når sentrale representanter for ledelsen ved Universitetet i Oslo fremviser svak forståelse for retningslinjene de selv skal forvalte.

Det er dypt problematisk at dekanene og direktørene avfeier forskningsetiske og folkerettslige spørsmål som «politikk», skriver forfatterne.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I en tid der forskningsetikkens betydning i internasjonalt samarbeid blir stadig viktigere, velger 12 dekaner og direktører ved UiO å argumentere for at universitetets demokratisk valgte ansattrepresentanter ikke bør sette forskningsetiske spørsmål av prinsipiell betydning på universitetsstyrets dagsorden.

Et hovedproblem med innlegget er at sentrale representanter for UiOs ledelse fremviser svak forståelse for retningslinjene de selv skal forvalte. 

Den akademiske friheten er — av gode grunner — ikke grenseløs, men skal utføres i tråd med etablerte forskningsetiske prinsipper.

Forskningsetikken er, akkurat som akademisk frihet, både en rettslig forpliktelse og et grunnleggende prinsipp for vår virksomhet. Som direktøren i De nasjonale forskningsetiske komiteene, Helene Ingierd, har påpekt flere ganger (f.eks. her og her) er dette ansvaret institusjonelt, og kan ikke bare skyves over på enkeltforskere.

Det er derfor dypt problematisk at en samlet dekangruppe ved landets eldste universitetet ikke utviser noe som helst intellektuell nysgjerrighet for de forskningsetiske vurderingene knyttet til akademisk samarbeid med israelske institusjoner som aktivt bidrar til det en lang rekke akademikere og fageksperter beskriver som folkemord, krigsforbrytelser, og systematiske menneskerettighetsbrudd. 

De statlige israelske universitetene har hele veien og på forskjellige måter understøttet alle disse handlingene.

Forfatterne har i sitt innlegg lagt stor vekt på et avsnitt plukket fra UiOs etiske retningslinjer der det står at «UiO er imot bruk av akademisk boikott som et politisk virkemiddel». Å unngå institusjonelt samarbeid med institusjoner som bidrar til brudd på sivilisasjonens mest grunnleggende etiske, menneskerettslige og folkerettslige normer er imidlertid et virkemiddel for å ivareta vårt forskningsetiske og folkerettslige ansvar. 

Det er dypt problematisk at dekanene og direktørene avfeier forskningsetiske og folkerettslige spørsmål som «politikk». 

Internasjonalt har flere universiteter tatt disse problemstillingene på alvor, for eksempel University of Amsterdam, Erasmus University og Ghent University.

Forfatterne har samtidig unnlatt å nevne neste avsnitt i de samme etiske retningslinjene, der det står at «UiO vil fremheve grunnleggende menneskerettigheter […] ved inngåelse og oppfølgning av samarbeidsavtaler med institusjoner i andre land». 

Videre sier UiOs egne retningslinjer for ansvarlighet ved oppstart av internasjonalt samarbeid at man skal «[u]nngå samarbeidsparter som står bak menneskerettighetsbrudd». I tillegg står det at “[l]andet der partneren er basert, kan ha betydning for risikovurderingen. Det bør vurderes om landet respekterer akademisk frihet, rettsstatsprinsipper og menneskerettigheter». 

Forfatternes referanser til UiOs etiske rammeverk fremstår dermed som svært selektivt. 

Vi ber dekanene svare på følgende spørsmål:

1. Mener dekanene at det er forskningsetisk forsvarlig at UiO inngår i EU-prosjekter/NFR-prosjekter med universiteter som aktivt bidrar til folkemord og krigsforbrytelser?

2. Mener dekanene at det er i tråd med UiOs retningslinjer for ansvarlighet ved oppstart av internasjonalt samarbeid at UiO inngår i EU-prosjekter/NFR-prosjekter med universiteter som aktivt bidrar til folkemord og krigsforbrytelser?

3. Som redegjort for i sakspapirer til universitetsstyret, har Forsvar folkeretten påpekt at universitetsledelsen, inkludert UiOs styremedlemmer, kan bli holdt strafferettslig ansvarlig som følge av samarbeid med institusjoner som støtter opp om krigsforbrytelser og folkemord (Horisont Europa-avtaler). Mener virkelig dekanene at denne juridiske problemstillingen ikke bør belyses i universitetsstyret, når de i sitt innlegg tar til orde for at saker som berører samarbeid med israelske institusjoner ikke bør settes på agendaen?

Vi imøteser et snarlig svar på disse spørsmålene fra dekanene og direktørene. 

Måten universitetsledere responderer på slike spørsmål er av stor prinsipiell betydning, ikke bare for UiO, men for hele den norske universitets- og høgskolesektorens tillit og legitimitet.

Powered by Labrador CMS