Debatt ● Rawan Jouhar

Akademisk frihet krever akademisk ansvar

Akademikere må ikke bare spørre om kunnskapen er faglig korrekt, men også for hvem den er nyttig, på bekostning av hvem, og hvilke strukturer den støtter opp under.

Smilende person står foran svart spiraltrapp i moderne bygg
Det er på tide å bryte med forestillingen om at forskere står utenfor politikken, mener forfatteren.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I den norske debatten om akademisk frihet har ett sentralt element blitt påfallende underbelyst: det akademiske ansvaret. Mens friheten hylles som et grunnleggende prinsipp for kunnskapsutvikling, forsvinner ansvaret lett i retorikken, til tross for at de to er gjensidig avhengige. 

Akkurat som ytringsfriheten forutsetter et ytringsansvar, forutsetter akademisk frihet et faglig, etisk og samfunnsmessig ansvar.

Universitets- og høyskoleloven er tydelig på dette:

«§ 2—2. Akademisk frihet og ansvar

Universiteter og høyskoler skal fremme og verne akademisk frihet og dem som utøver den. Institusjonene skal sikre at undervisning, forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid holder et høyt faglig nivå og utøves i samsvar med anerkjente vitenskapelige, kunstfaglige, pedagogiske og etiske prinsipper.»

§ 2—2 slår fast at institusjonene ikke bare skal fremme og verne akademisk frihet, men også sikre at all forskning og undervisning skjer i samsvar med «anerkjente vitenskapelige, pedagogiske og etiske prinsipper». 

Akademisk virksomhet skal altså ikke bare være fri, den skal være ansvarlig.

Det er et problem når akademikere hevder at «forskning er forskning», som om kunnskapsproduksjon kan frikobles de samfunnsstrukturene den inngår i. Forskning er aldri nøytral. Den påvirker hvilke narrativer som får dominere, hvilke sannheter som etableres, og hvilke grupper som gis legitimitet eller marginaliseres.

Historien viser at forskning kan bidra til å legitimere undertrykkelse, enten gjennom koloniale prosjekter, rasebiologi eller feilaktige historiefremstillinger som brukes politisk. 

Det er derfor ikke nok å produsere kunnskap; forskere må være bevisste på hvilke strukturer kunnskapen inngår i og muliggjør.

Et aktuelt eksempel er NTNU-rektor Anne Borgs beklagelse i 2023, der hun uttrykte at tidligere historieforskning ved institusjonen hadde bidratt til å svekke sørsamiske rettigheter til landområder. Dette er områder som i dag er beskyttet av FNs urfolkskonvensjoner. 

Borgs unnskyldning illustrerer at forskning ikke bare kan feile — den kan skade. Og den kan bidra til å opprettholde maktstrukturer som rammer minoriserte grupper.

Akademisk ansvar innebærer også at forskere må våge å være kritiske stemmer, selv når dette utfordrer politiske, økonomiske eller institusjonelle interesser. Edward Said beskrev i Representations of the Intellectual hvordan intellektuelle har en plikt til å tale makten imot, være en uavhengig stemme og representere de som ikke blir hørt.

Denne rollen er i dag under press. 

Når forskere som løfter fram koloniale maktstrukturer, menneskerettighetsbrudd eller urfolks anliggender blir møtt med politiske sanksjoner, tap av forskningsmidler eller offentlig sverting, illustrerer det at akademisk frihet er hul uten et vern om den kritiske funksjonen. 

Saker som behandlingen av FN-rapportør Francesca Albanese viser hvordan akademikere som arbeider med menneskerettigheter kan møte konsekvenser når de utfordrer etablerte maktinteresser.

Det akademiske ansvaret ligger ikke bare hos den enkelte forsker, men også hos institusjonene. Universiteter og høyskoler må sikre at:

— samarbeid ikke legitimerer brudd på menneskerettigheter

— undervisning og forskning skjer med etisk årvåkenhet

— historisk urett ikke videreføres gjennom faglige praksiser

— marginaliserte perspektiver får reell plass, ikke bare symbolsk representasjon

Når akademia unnlater å ta dette ansvaret, blir friheten en tom formalitet og kunnskapsproduksjonen risikerer å støtte urett, ikke utfordre den.

Det er på tide å bryte med forestillingen om at forskere står utenfor politikken. Forskning er politisk i den forstand at den inngår i strukturer av makt, ressurser og fortolkninger av virkeligheten. 

Derfor må akademikere ikke bare spørre om kunnskapen er faglig korrekt, men også for hvem den er nyttig, på bekostning av hvem, og hvilke strukturer den støtter opp under.

Akademisk frihet er en forpliktelse — ikke en fritaksmelding fra ansvar.

Powered by Labrador CMS